Sonic Chronicles: The Dark Brotherhood

Sonic tok verden med storm allerede i 1991 på Sega. Sjarmerende karakterer, søt historie og tilgjengelig og stilrent gameplay satte Sonic på en pidestall. Siden har det kommet mange gode oppfølgere, men også mye unødvendig oppkast. Sonic er blitt drøvtygget og maltraktert til det ugjenkjennelige. Sonic-magien har synes forsvunnet, og av frykt for gjentagelse av gamle, dårlige idéer gikk jeg halvhjertet mot dette nye spillet. Det er med stor glede jeg kan meddele at Sonic har stått opp og lever i beste velgående.

Spillet følger Sonic og teamets nye jakt på den ondeste av de onde, Dr. Eggman. For å slå Eggman må gruppen utforske nye verdener for samle informasjon om Eggmans tilholdssted. Flere tvister i plottet krever at gruppen slår seg sammen med gamle kjenninger, og ikke bare venner. Oppdragene som skal løses underveis blir etter hvert ganske krevende, men føles til å begynne med som en overdreven tutorial. Oppgavene er veldig linjære og følger en bestemt oppskrift som i essens kun går ut på å gjøre det samme, med forskjellige gjenstander. Det virker som spillet kan være ment for den yngre garden.

Til tross for de til tider enkle oppdragene har gameplayet fått mye oppmerksomhet. Det hele foregår rundebasert, men med interaktivitet i form av at man må bevege stylusen på forskjellige måter for å både utføre og dukke unna angrep. Det er klart at med denne interaktiviteten i kampene så blir det litt mer krevende og dermed mer spennende. Jeg savner dog at disse angrepene oppgraderes og blir vanskeligere å utføre med tanke på stylusbruk. Etter mange nok kamper føles det som om spillet har stoppet litt kort for dets egentlige potensiale.

I selve verdenen styrer man Sonic ved hjelp av stylusen, noe som fungerer relativt bra. Dessverre blir det noen ganger litt klønete, og jeg skulle ønske at man kunne velge å bruke styringskrysset i de tilfellene. Det er iallefall klart at BioWare vil gjøre mest mulig ut av den trykkfølsomme skjermen på DS'en. Heldigvis er verdenen man beveger seg i sjarmerende og bra designet, med mange alternative veier å utforske. Grafikken er søt og snill og holder seg tro mot Sonics ånd på alle måter.

Selve spillet er delt inn i kapitler som i og for seg fungerer greit med unntak av vanskeligkurven, som føles merkelig. Den siste delen av spillet, som nevnt tideligere tar seg opp i vanskelighetsgrad og er så mye mer krevende enn den tideligere delen, at det føles ubalansert og unyansert.

Personlig har jeg en enorm frykt for et spesielt element når det kommer til RPG-spill. Det er en forbanndelse som hviler over alle de beste titlene, nemlig den overdrevne menybruken. Jeg finner meg selv ofte sittende fast i menyer, hundrevis av valgmuligheter og muligheter for oppgradering. Så mange menyer at spørsmålet blir egentlig om det er mulighet til å komme seg ut igjen. Det var med stor glede jeg lærte at Sonic hadde styrt unna unødvendige lange menyer. Det fins en enkel og oversiktlig meny med lett tilgjengelighet, men likevel muligheten til å oppgradere selv.

Sonic Chronicles er et gjennomført spill med tanke på karakterene som besitter både dybde og humor. Heller ikke dialogene svikter her, da spilleren selv velger om Sonic skal være frekk eller sukkersøt. Spillet halter derimot litt med tanke på gampelayet, som ikke oppgraderes og vanskelighetskurven som føles merkelig.

Sonic må sloss som juling for å heve seg i RPG-verdenen, og det gjør han. Han har fått sin oppreisning og legger seg inn på listen over gode håndholdte spill.