Sonic Generations

Det må være triste tilstander i Sonic Team om dagen, sett slik som de i lengre perioder har spydd ut Sonic-relatert møkk og nå er klare med noe de tror er noe annet enn Sonic-relatert møkk, men som ikke er det, attpåtil mer enn tidligere. Stor applaus for Xbox Live Arcade-oppfølgerspillet Sonic 4, en episodebasert hyllest til det blå pinnsvinets glade dager, og vi skjønner hvorfor dere fortsetter å stå på. Det er ikke bare bare å ta liv av en så elsket og kjær Sega-maskot som Sonic uten at det får konsekvenser for TV-serien, leketøysprodusenten og den fortsatt pengesterke fansen, noe som i neste omgang har ført til en rekke ulykker opp gjennom tidene (etter fri assosiasjon): Sonic Heroes, Shadow the Hedgehog, Sonic Free Riders, Sonic Free Riders Kinect og, der vi befinner oss nå, Sonic Generations.

Uten å vike for mye fra det som tross alt skal være en spillanmeldelse, kan jeg ikke la være å skyte inn, igjen, hvor bakenforkjørte utviklerne i Sonic Team må være om de virkelig tror dette er Sonics tilbakekomst. Om ikke de evinnelige bjelkene sto godt plantet i samtliges av teamets øyne, har det i hvert fall blitt gjort drøssevis av dårlige avgjørelser fra øverste hold. La meg gi deg et eksempel: man har valgt å gi spilleren muligheten til å styre Sonic i 3D-omgivelser formet som racerbaner, der Sonic er bilen i det som ellers ville vært et bilspill, men gir ikke spilleren verken kontroll over eller fartsfølelse for pinnsvinet i prosessen. Som en kunstløper i feil gren sklir Sonic langs bakken mens man fortvilet prøver å svinge til høyre og venstre, men alltid reagerer flere millisekunder før kontrollen innser at den fikk beskjed.

Styrer man retro-Sonic, er saken en litt annen, for her fungerer kontrollen slik den alltid har gjort og oppsettet kunne like godt vært klippet og limet fra Sonic 4. Ingenting nytt å melde, med andre ord. Hele spillet går følgelig ut på at man skal bytte mellom "old school" og "new school"-måten å spille Sonic på, men når det er noe alvorlig galt med kontrollen i 50 prosent av spillet, kan man begynne å snakke om feilprioritering. Sonic Generations minner meg mest av alt om blunderen Sonic Unleashed, der tålelige og hurtige løpesekvenser kolliderte fullstendig med actiondelen, hvor man som varulv gikk amok på en av to angrepsknapper.

Det positive man kan si er at Sega har skjønt hvor skoen trykker og derfor prøver å gi oss en form for sammensmeltning av hva Sonic var og er, men ikke tok med i formelen at ingen liker hva Sonic for øyeblikket er (ingen som kan et og annet om spill, i det minste). Der Nintendo med Super Mario Galaxy tok et sprang ut i verdensrommet og snudde opp ned (bokstavelig talt) på mange av plattformkonvensjonene de selv skapte, gjør Sega den feilen å stappe to Sonic-oppskrifter ned i et spill for å se om det funker. Litt som å kjøre sylteagurker og bananer ned i samme mikser, kun fordi en av delene smaker godt og man ikke har smakt begge to sammen. Det er ikke en gang verdt et forsøk, og jeg tror helt ærlig at Sonic Team innså dette ganske tidlig i utviklingen.

Konklusjon
Om jeg virker ekstremt negativ i denne anmeldelsen har det nok mye å gjøre med at jeg generelt er negativ til alle dårlige spill, noe Sonic Generations uten tvil fremstår for å være. Om hele spillet på en eller annen måte har klart å lure meg til å være kritisk og egentlig er ganske gøy tidtrøyte, har det i så fall gjort en svært ettertrykkelig jobb med dette, og det er da noe. Som nevnt er det heller ingenting galt med 2D-bitene av spillet, tvert imot, annet enn at vi kunne fått den samme underholdningsverdien fra Sonic 4 på Xbox Live Arcade til betraktelig færre gullmynter.

Kult med forskjellige, oppdaterte versjoner av seriens nå 20 år gamle tittelspor, da.

Not!