Sonic & Sega All-Stars Racing

Nintendos go-kart-konsept holder seg fremdeles, på tross av at det så og si er uforandret siden Super Nintendo-dagene. Ta en gjeng med kjente maskoter, stapp dem ned i knallfargede go-karts, velg en av tre hastigheter, velg en cup bestående av fire baner, og trykk inn gassknappen når nedtelleren når tallet to. Det utløser en superstart, og racet er i gang. Deretter gjelder det å få md seg bonuser, sladde perfekt i alle svingene for en farts-boost, og ha en fin balanse mellom ferdigheter og flaks for å til slutt stå igjen som vinneren.

Nintendo grunnla sjangeren, og Nintendo behersker den fremdeles best. Derfor er det kanskje ikke så rart at Sumo Digital studerte Mario Kart Wii nøye før de lagde Sonic & Sega All-Stars Racing. Selv om de har lånt hemningsløst fra opphavet har de også kommet med egne versjoner av for eksempel bonusvåpnene. Her får man Chu Chu-raketter i stedet for grønne skilpaddeskall, og man plukker opp Sonics gymsko i stedet for turbosopp.

Det høres kanskje negativt ut, men det er snarere tvert imot. Mario Kart Wii må man ha en Wii for å kunne spille, og Sonic & Sega All-Stars Racing slippes jo i tillegg til Playstation 3 og Xbox 360, noe som betyr at flere får hygge seg med go-kart-underholdning. Dessuten er det vel ingenting galt i å la seg inspirere av det beste i sjangeren for å ha et godt grunnlag å bygge videre på?

Heldigvis har Sumo Digital også hatt ambisjoner om å lage et selvstendig spill av Sonic & Sega All-Stars Racing. Hele spillet baseres for eksempel på Outrun 2, et spill Sumo Digital tidligere har laget konsollversjonene av. Sonic & Sega All-Stars Racing er med andre ord et vaskeekte arkade-racingspill som inneholder alle elementene som i tillegg gjør det til et morsomt go-kart-spill. Det skiller seg virkelig ut med dybden og stabiliteten i bunn, og man må virkelig kjempe for å bli flink i det.

Det er i tillegg mye vanskeligere, og det holder ikke å kjøre banene feilfritt for å vinne, man må virkelig lære seg å beherske Outrun 2-boostingen for å få den farten som kreves for å stikke av med seieren. Noe som også tvang meg - selvutnevnt Mario Kart-veteran - å virkelig slite for å vinne allerede på laveste vanskelighetsgrad.

Og det er vel noe jeg virkelig forbinder med Sega. Lett tilgjengelig spillbarhet som tar evigheter å mestre, med nok av rom for forbedringer. Nå kjører man jo heller ikke alene på banene, men konkurrerer med syv andre, også online. Ens egne ferdigheter holder bare et lite stykke; om de andre syv bestemmer seg for å gjøre livet ditt til ett mareritt, er det nøyaktig det du kommer til å oppleve.

Det verste redskapet for å spre brå død og fornedrelse er All-Star-dingsene. De er vel det nærmeste man kommer det blå målsøkende skallene, om vi skal fortsette med Mario Kart-sammenligningene, men i stedete for å ramme førsteplassen, hjelper de deg til å nesten automatisk klatre 4-5 plasseringer opp fra en jumboplass. Hver figur har hver sin unike All-Star-dings som er basert på figurens oppførsel.

Sonic får for eksempel sine syv smaragder som forvandler ham til Super Sonic, hvorpå han hopper i bilen sin og i superfart knuser motstanden og klatrer opp i rankingen. Alex Kidd får et helikopter til disposisjon mens Billy Hatcher ruller et egg i et enormt tempo. Disse hjelpemidlene forandrer raskt på forutsetningene, og de gjør et comeback mulig selv om man har hengt etter i lang tid. Men de føles mindre irriterende enn det nevnte blå skallet i Mario Kart, ettersom dette bare rammer førsteplassen, og dermed gjør ledertrøyen unødvendig ukomfortabel.

Aller best er Sonic & Sega All-Stars Racing når man spiller mot menneskelige motspillere. Å ha tre høylydte kompiser i sofaen mens man med skitne triks jager førsteplassen er uovertruffen underholdning. Dessverre er ikke bildeoppdateringen helt på topp når man spiller på delt skjerm, noe som føles unødvendig for et spill som er såpass enkelt rent teknisk.

Det betyr på ingen måte at spillet er stygt å se på. Nei, Sumo Digital er bedre til å lage Sega-grafikk enn Sega selv i disse dager, og omgivelsene er vakkert modellert etter spill som Sonic the Hedgehog, House of the Dead, Jet Set Radio og Samba de Amigo. Det er farger, små detaljer, kjente fjes dukker opp over alt, og så mye herlig Sega-trivia at jeg nesten imploderer.

Jeg skal ikke lyve. Jeg har lengtet etter et go-kart-spill basert på Segas maskoter siden Sonic R for Sega Saturn nesten floppet for rundt 15 år siden, og det er nesten en drøm som har kommet i oppfyllelse når jeg får boltre meg i herlig HD-grafikk mens velkjente Sega-toner dundrer fra høytalerne. Men alt er ikke perfekt i mitt lille paradis.

For det første er det flere figurer som mangler. Ok, vi får figurer som taxi-sjåføren B.D. Joe, rollerblade-taggeren Beat og den alltid så stilige Ulala samt selveste Ryo Hazuki. Har du Wii-versjonen kan du ta Mii-figuren din inn i spillet, og Xbox 360-utgaven har med Banjo-Kazooie og avatarer-

Men det er fremdeles så mange jeg savner. Greit, jeg forstår hvorfor ikke obskure figurer som judo-kongen Segata Sanshiro er med, eller at interessen for Vyse fra Skies of Arcadia ikke er så altfor stor. Men hvor er Nights? Toe-Jam & Earl? Phantasy Star Online-jegerne? Wonderboy? Bortsett fra enkelte klassikere som blant annet Alex Kidd, Opa Opa og Virtua Fighter-figurene Jacky Bryant og Akira Yuki er så og si alle tatt fra Dreamcast-æraen og Sonics verden.

Ikke at det gjør noe, men jeg hadde når som helst byttet Amy Rose, Shadow the Hedgehog og Big the Cat til fordel for litt flere klassikere. Dessverre spiller dette også over på de totalt 24 banene, som på tross av å være virkelig bra utført bare er basert på seks spillserier. Det påvirker variasjonen i spillet litt.

Mange figurer og baner er låst av i begynnelsen av spillet, og ved å tjene Sega Miles kan disse åpnes etter hvert. Nomalt er ikke dette noen løsning jeg er så begeistret for, siden det betyr at jeg ikke kan invitere kompiser over for flerspillerkvelder før jeg har låst opp en masse greier i forkant.

Heldigvis kompenseres det til en viss grad ved at man tjener Sega Miles også ved å spille mot kompiser. Det går sakte, men av og til kan man legge en ny bane, en ny låt eller figur til i samlingen. Det beste hadde likevel vært å ha både baner og figurer tilgjengelige fra starten. Slik det er nå, blir man raskt lei av det begrensede utvalget man begynner med, og spillet virker ved første øyekast som betydelig spinklere enn det egentlig er. Men denne ordningen fungerer likevel bedre enn om man måtte spille en masse kjedelige turneringer på ren rutine. Her får man tross alt til slutt, bare man ikke slutter å spille.

Det ble ikke Mario Kart Wii-knuseren Sumo Digital hadde forespeilet seg. Å slå Nintendo i en undersjanger de selv har funnet opp er så og si umulig, men Sonic & Sega All-Stars Racing gjør likevel jobben ved å være et virkelig underholdende partyspill. Spill som dette er sjelden var på både Playstation 3 og Xbox 360. Det er langt fra perfekt, og hadde nok nytt godt av litt ekstra finpuss, mem jeg kan fremdeles varmt anbefale Sonic & Sega All-Stars Racing som er en virkelig slager på delt skjerm med kompiser i lystig lag.