Soul Calibur IV

Er det en sjanger jeg setter veldig pris på så er det slåssespillsjangeren. Og det er mye å velge mellom nå for tiden; vi har Street Fighter IV og Tekken 6 på vei, Virtua Fighter 5 og Super Smash Bros. Brawl har kommet, og en drøss med andre mindre kjente titler vaker ute i periferien. Soul Calibur derimot, har alltid vært en spillserie jeg har sett veldig opp til. Jeg liker virkelig det å kunne bruke våpen, og hele historien til spillet.

Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke syns Soul Calibur II og III var de beste i serien, men Soul Calibur til Dreamcast er den dag i dag et av mine favorittspill i sjangeren. Mye av det går på HIF-faktoren (hake-i-fanget) da jeg så den vidunderlige grafikken for første gang i min egen stue, og det faktum at jeg ikke sto ved en arkademaskin som slukte tikroningene mine. Jeg absolutt elsker det spillet.

Soul Calibur IV har akkurat den samme HIF-faktoren Dreamcast-spillet hadde for åtte år siden. Et like vakkert slåssespill skal du lete lenge etter. Dette er noe av det peneste til dags dato. Introduksjonssekvensen bruker spillets motor, ingenting er forhåndsinnspilt film, alt er sanntid. Figurene er detaljerte til det punktet at det nesten blir litt banalt, men på en god måte. Musikken er episk og dialogen er svulmende, hvor det til slutt nesten høres ut som et erkebritisk 17-hundretalls teaterstykke.

Så hva er så galt med spillet? Sjokkerende nok, så og si ingenting. Det er så få negative ting her at jeg til tider lurte på hvilken dimensjon jeg hadde klart å rote meg inn i nå. Jeg måtte faktisk aktivt lete etter ting i spillet jeg syntes var mindre bra. Jeg nektet faktisk å tro at jeg - den personen i redaksjonen som klarer å pådra meg vreden til de fleste med mine radikale meninger - ikke klarte å finne noe galt her.

Så klart, jeg kan alltids nevne det faktum at kappene til noen av figurene klarer å låse seg noen ganger når man tar salto eller blir kastet i bakken. Og at valgene på drakter og utstyr i "Create a character"-modusen baserer seg på statistikk, som gjør at figuren ender opp med å se lik ut i hver kampstil i lengden, fordi man vil jo ha den kraftigste slåsskjempen. Eller at "Story mode" er ekstrem kort, og at Namco burde brukt mer tid på sluttsekvensene til karakterene. Jeg lo også litt da jeg fant ut at mennene så ut som jenter mellom bena. Namco orket vel ikke bruke tid på å modellere det området...

Men ingenting av dette er viktig. Det er små fillefeil. Jeg satt likevel i timevis og spilte hver karakters story mode. Create a character er noe av det morsomste jeg har vært borti i et slåssespill. Og figurvalget og antall kombinasjoner av utseende til de forskjellige er astronomisk.

Det meste i dette spillet vil underholde deg i flere dager, om ikke uker og måneder. Holdbarheten er der oppe sammen med spill som World of Warcraft og Tetris - som nok er en merkelig sammenligning - men man sitter tross alt med et spill i en ganske enkel sjanger. Hvorpå du har rollespillelementer bakt inn i kjernen. Og da mener jeg ikke som andre spill, hvor det hele er lagt til på en hårreisende dårlig måte kun for å få deg til å bruke masse tid på det, og hvor det egentlig ikke har noen effekt.

Mye av tiden min gikk med på å lage nye figurer; alt fra grønne jenter med blått hår, rosa øyne og store bryster med absolutt ingenting annet enn en liten bikini på seg, til litt overvektige disco-konger med afro og bar overkropp. Og alle disse kan spilles online mot andre, og i versus mode. Det hele toppes også ved at du kan legge til egenskaper som gir din karakter forskjellige fordeler i kampens hete. For eksempel har du en som gjør at du ikke kan dyttes ut av ringen, eller at hvert slag du slår gir deg litt liv tilbake, eller forgifter fienden, og så videre. Dette gjør det hele også ganske strategisk. Den du spiller med går også opp i level, som gjør at de blir enda litt kraftigere og kan bruke nye rustningsdeler, og våpen du kan kjøpe for å gi deg et nytt utseende og nye egenskaper.

Når det kommer til selve kampsystemet er det dypt og krever jobbing for å bli god med. AI'en er ikke den beste, og du må ikke være verdensmester for å slå den, men så er ikke dette et spill du skal spille alene uansett. Du må faktisk være god for å slå noen som kan spillet, som vet hvordan du stopper et kast, eller knuser rustningen din og tar en såkalt critical finish.

Noe av det mer interessante Namco har gjort denne gangen er at rustninger og klær blir revet i filler hvis du spiller for defensivt. Dette gjør at du blir svakere hvis du fortsetter å blokke. Spillet vil at du skal slåss, ikke stå passivt og vente på en åpning. Du må tenke og reagere fort for å vinne. Det å spille passivt har også den ulempen at du åpner deg selv for en critical finish. Dette er en manøver som er en slags Fatality fra Mortal Kombat (uten blod) som gjør slutt på fienden med ett slag.

Star Wars-fans kan også glede seg over det faktum at det er tre karakter fra universet tilstede. Begge utgavene får The Apprentice, som er hovedfiguren i Star Wars: The Force Unleashed. Playstation 3-utgaven har Darth Vader og Xbox 360 har Yoda. Disse tre har også Force Powers som tar energi fra en "force-kilde". Når du har brukt opp kraften, tar den av livet ditt i stedet.

Alt i alt vil jeg tørre å påstå at det er noe i dette spillet for alle. Om du er en hardcore slåssespillfantast, eller en som kanskje ikke er helt komfortabel med denne sjangeren ennå. Spillet tilgir ikke folk som ikke vet hva de driver med, men lærekurven for å forstå mekanikken er lavere enn i spill som Virtua Fighter og Guilty Gear. Det gjør at du vil ha glede av det uansett hvor dårlig du er, men du vil ha enda større glede hvis du faktisk vet hva du driver med.

En verdig oppfølger, et verdig slåssespill og virkelig noe som er med på å sette en standard andre bare må følge i fremtiden.