Soul Calibur VI

Etter en veldig lang pause (over 6 år!) er Soul Calibur-serien tilbake! Siden det forrige spillet har bransjen blitt overfylt med gode spill i slåssespill-sjangeren og det er vanskelig å si om Soul Calibur VI også fortjener å få sin plass blant dem. Apropos dette så ryktes det jo faktisk at Soul Calibur VI blir det siste i serien. Isåfall bør jo serien ende med et brak!

Noe av det jeg alltid har likt best med Soul Calibur-serien er å lage min egen figur, noe svært få slåssespill gir mulighet til. Soul Calibur VI bringer dette tilbake, og dette førte selvfølgelig til at jeg satt i timesvis og prøvde å lage noen råtøffe slåsskjemper! Verktøyet man bruker til å lage figurer vil virke velkjent for fans av serien, det er nemlig ikke mye nytt. Man kan forme figurer nesten som man vil, men det føles likevel som at det hele tiden er litt for mange restriksjoner. Man kan justere høyde, muskler, tykkelse på lemmer og den slags ting, men man må nøye seg med et knippe forhåndslagde ansikter. Dette ødelegger jo selvfølgelig litt av gleden med å lage en egen figur. Det er dessuten ganske skuffende hvor få forskjellige klær og rustninger man kan kle dem opp med, og hvor fjollete mange av disse klærne er. Det er artig nok... En liten stund. Det finnes ingen alternative kostymer til noen av figurene i spillet, men man kan gå inn i figurskaperen og lage kostymer til de på samme måte som til de du har laget selv. Et helt ok kompromiss.

Fans av figurskaperen vil helt klart sette pris på at det finnes en helt ny type historiemodus hvor man lager sin egen rollefigur som skal på eventyr i Soul Calibur-verdenen og møte velkjente fjes fra serien! Dette var hvertfall noe jeg trodde jeg skulle sette veldig pris på. Det er en god idé, men som vanlig med slåssespill-kampanjemoduser så er det en mildt sagt laber opplevelse. Hele modusen føles bare slengt på. Det er en historie som fortelles her, men det handler egentlig bare om en slags ond kraft som kan ta over folk. Når historien i tillegg fortelles nesten utelukkende gjennom håndtegnede portretter med tekstbokser så er det lett å miste interessen. Dessuten er det en svært overfladisk, klisjéfylt og platt dialog som aldri blir til noe mer enn det lille som må til for å fortelle en historie.

Det har jo på en måte blitt sånn at man ikke burde forvente noe mer enn dette av historiebiten i Soul Calibur, eller slåssespill generelt. Man har også en mer tradisjonell historiemodus for hver figur i spillet, men denne modusen har samme problem. Synes dog at det var ganske kult å kunne se på en tidslinje når hver figur sin historie utfolder seg. Det har selvfølgelig ikke voldsomt mye å si når man ikke klarer å bry seg nevneverdig mye om skjebnen til disse figurene.

Men samme det, sier kanskje du? Hva med selve slåssingen? Dette er jo et slåssespill, og det er jo alt som er viktig? Joda, noen vil nok si det. De som kun er ute etter et bra slåssespill vil nok bli fornøyde. Det føles ikke så voldsomt nytt, men det er solid og fartsfylt slåssing som gjelder her. Det er lett å komme inn i, men helt klart vanskelig å fullstendig mestre. Jeg vil si at Soul Calibur VI er hakket lettere å føle at man mestrer enn de fleste andre slåssespill på markedet, kanskje utenom Super Smash Bros. Soul Calibur-franchisen sin store gimmick er at alle figurer slåss med våpen. Her er det sabler, katanaer, spyd, nunchaku og økser som er tingen. Og som i mange andre slåssespill så er selve slåssingen todimensjonal, men man slåss likevel på en tredimensjonal arena. Dette brukes til noe som er unikt for Soul Calibur-serien, nemlig ringouts. Det vil si å slå motstanderen ut av arenaen når de står på kanten av arenaen. Hver arena er unik med tanke på dette, noen er smale, noen er runde og noen har vegger som gjør at ringouts ikke er mulig. Det gir arenaer mer særpreg enn i lignende spill som vanligvis kun har forskjellige arenaer som ofte ligner altfor mye på hverandre bortsett fra selve bakgrunnen.

Noe av det jeg liker aller best i Soul Calibur VI er at man kan gjøre kule superangrep uten å måtte gjøre helt umulige knappekombinasjoner. Man trykker bare ganske enkelt på skulderknappen. Det handler dermed mer om ren timing, fremfor å huske komboer. Ellers har kampsystemet en flust med både enkle og vanskelige komboer som jeg tror vil tilfredsstiller både veteraner og nybegynnere. Man kan dessuten komme langt med ren knappemosing, men som i mange andre spill i samme sjanger så vil ikke dette hjelpe deg stort i en kamp mot en erfaren spiller.

Soul Calibur VI bringer tilbake blant annet Taki, Sophitia og Zasalamel som ikke var med i forrige utgave av spillet og var savnet. Det er til sammen rundt 20 figurer i spillet, noe jeg mener er nok i et slåssespill som dette. De viktigste og mest ikoniske figurene er tilbake som bl.a. Siegfried, Ivy, Mitsurugi, Nightmare, Kilik, Voldo og et av mine favoritter, Yoshimitsu, som er like fast inventar i Soul Calibur som i Tekken.

Det er også noen helt nye figurer, som Azwel, en slags mørk trollmann som kan mane frem forskjellige våpen og slenge de på motstanderen. Også har vi fått Grøh. Ja, Grøh heter han faktisk! Jeg stusset litt på navnet hans, men fant fort ut at han faktisk er norsk! Alltid stas å føle at lille Norge er representert i spill. Grøh er en barsk ungkar med sølvgrått hår, lapp over øyet og et dobbelsverd. Han er med andre ord ganske kul, og ligner nesten litt på en figur tatt rett ut fra Final Fantasy-universet.

Soul Calibur er kjent for sine gjestefigurer og Soul Calibur VI er intet unntak. Vi kan jo selvfølgelig ikke glemme at selveste Geralt of Rivia fra The Witcher-serien er med her. Han passer jo perfekt inn i en serie som dette, og med sine to sverd og «Witcher-powers» er han et av de artigste figurene å spille som. Dere som har spilt The Witcher 3: Wild Hunt vil raskt kjenne igjen bevegelsene til Geralt. Han svinger sverdene elegant nesten som en dans, og han avslutter flere komboer med Witcher-magi, som f.eks. flammer eller en sjokkbølge. Geralt er lett å spille også, noe som er bra, spesielt med tanke på at jeg kan se for meg at svært mange vil sperre opp øynene når de ser Geralt pryde forsiden av Soul Calibur VI-coveret i butikken. Da er det greit at han er lett å plukke opp for alle.

En ting jeg ikke har snakket så mye om er grafikken. Den er nemlig ikke så voldsomt imponerende. Det føles noen ganger litt som å fortsatt spille det femte spillet i serien, og ikke det sjette. Det føles utdatert og ligner litt på noe vi kunne sett i forrige generasjon. Miljøene man befinner seg i er som regel veldig vakre, men figurmodellene kan se simple og (med mangel på bedre ord) kornete ut. Jeg må derimot si at jeg respekterer at spillet kjører i silkemyke 60 bilder i sekundet, noe som er langt viktigere. Jeg høres kanskje i overkant kritisk ut her, og det er egentlig ikke meningen. Spillet er så pent som det trenger å være, jeg bare føler at man bør forvente litt mer så langt inn i denne generasjonen og særlig når det er første spill siden 2012, som burde gjort forskjellen mer slående. Puppefysikken er derimot upåklagelig perfekt, bra de har prioriteringene i orden, eller hva?

Jeg har kost meg med Soul Calibur VI, men ikke så mye som jeg hadde håpet på. Jeg ble dessverre litt for fort lei. Og om dette virkelig er slutten på serien synes jeg det nesten er litt lumpent å ikke gjøre mer ut av det. Jeg håper de kan forbedre seg om det skulle bli flere spill. Historiebiten har så mye potensiale, og figurskaperen kunne enkelt vært gjort mye bedre med flere ting og tang å kle opp folk med. Det er også skuffende å oppdage at et av de mest populære figurene i serien, Tira, er "Day 1-DLC" som til og med krever season pass for å låses opp. Dette er på tross av noen skuffelser et godt slåssespill og det holder nok for mange. Hvis du kun er ute etter å endelig få mer Soul Calibur så tror jeg du vil bli fornøyd. Bare ikke forvent noe banebrytende og nytt innen sjangeren.