South Park: The Stick of Truth

Dag 1: I dag flyttet vi inn i det nye huset vårt i South Park. Jeg fikk meg nye venner nesten med en gang, og fikk være med på en lek som er ganske kul. De erter meg for at jeg ikke snakker så mye, men det går greit. Jeg er en jøde, Butters er en ridder og Cartman er en trollmann og sammen slåss vi mot de onde alvene. De er ute etter Sannhetspinnen, den kontrollerer hele universet. Jeg har en stav jeg kan slå med, og så kan jeg jøde-jitsu. Jeg har også en sokk jeg slenger steiner med. De voksne ser ikke ut til å bry seg om at vi slåss med hverandre i gatene sånn. Men vi gjør det ganske ordentlig da. Alle går etter tur. Man kan drikke en trylledrikk eller noe annet først, kanskje hjelpe kompisen sin hvis han er skadet, og så får man lov til å angripe. Når man ikke har nok helse igjen, er man ute av kampen. Når jeg og Butters vinner, stjeler vi klærne og våpnene til de andre.

Alvene stjal Sannhetspinnen! Jeg fikk i oppdrag av tjukkastrollmannen å få den tilbake, men først måtte jeg samle sammen de beste krigerne hans. Vi fikk vite at Barden hadde den. Vi tok han lett for han var krøpling. Men så hadde han den ikke likevel, så vi må angripe skolen hvor alvekongen holder til.

Men det får bli i morgen for nå må jeg legge meg.

Dag 2: Jeg ble bortført av romvesener i natt! De tuklet med meg, men jeg banket dem opp og så kræsjet jeg skipet deres. Det var en annen fyr der også, som heter Randy, som jeg prøvde å redde, men jeg trykket på feil knapper hele tiden så maskinene gjorde fæle ting med han. Heldigvis ble de verste delene sensurert.

Det var mange menn i dresser og solbriller der hvor UFOen kræsja. De sa de skal bygge en ny Taco Bell, men det tror jeg ikke noe på.

Trollmannen sa jeg måtte rekruttere goterne til hæren vår. Men de ville ikke være med, med mindre jeg beviste at jeg var helt lik som de. Så jeg fant like klær, kaffe, og røyk, og snek meg inn i basen til dressmennene og stjal en lydopptaker som sier at dressmennene skal sprenge South Park. De hadde også en nazi-zombie som slapp løs.

Goterne blei med, og vi angrep skolen og slo de teite alvene, men alvekongen hadde ikke Pinnen han heller. Noen andre hadde stjålet den, noen mye ondere enn alvekongen!

Vi skal legge en plan i morgen, men nå er det sengetid.

Dag 3: I natt fersket jeg noen gnomer i det de prøvde å stjele underbuksene mine. De krympet meg og så måtte jeg finne dem og banke dem opp for å bli stor igjen. Mamma og pappa drev med nakenbryting på soverommet.

Cartman sa jeg måtte rekruttere jentene til å leke med oss fordi vi trenger en større hær. De ville at jeg skulle gjøre en oppgave for de før de bestemte seg for om de ville være med å leke eller ikke. Jeg måtte dra til abortklinikken, og der utførte jeg en abort på Randy og slåss med et kjempestort abortert nazi-foster.

Mamma og pappa er glade så lenge jeg får meg nye venner. Men jeg tror de skjuler noe for meg. Hele denne byen er sær. Jeg kan ikke stole på noen.

Dag 4: Jeg drar til Canada. Jeg vet ikke når jeg kommer tilbake.

South Park: The Stick of Truth. Hva kan man si? Det er et RPG satt i South Park, verken mer eller mindre. Det er som en interaktiv South Park-film med alt det innebærer. Jødevitser, abortvitser, prompevitser, gingervitser, metavitser, rektalsondevitser, egentlig alt man forventer fra Trey Parker og Matt Stone.

Og det funker! Innholdet, settingen og kontrollene funker så bra at man skulle tro South Park var som skapt for et turbasert todimensjonalt RPG.

Stick of Truth bringer riktig nok ikke noe nytt til sjangeren, det hele er ganske generisk og tradisjonelt. Oppdragene minner veldig om de du får i spill som Dragon Age, Dragon's Dogma og Skyrim, og klasser, utstyr, oppgraderinger og forbedringer er ganske standard. Sånn reint mekanisk og teknisk er det ingen store overraskelser, og det visuelle viker ikke fra den sedvanlige South Park malen. Lydsporet er en blanding av sanger brukt i serien, episk eventyrmusikk og stillhet. Litt for ofte er det altfor stille.

Selv om ikke Stick of Truth er et nyvinnende spill, er det fordømt morsomt og særs underholdende. South Parks humor og glimt i øyet er en forfriskende bris i en sjanger som ofte er veldig seriøs og tar seg selv litt for høytidelig, noe de andre figurene i spillet kommenterer både titt og ofte. De gjør narr av den stumme protagonisten, de klager når du går rundt og leiter etter ting istedenfor å fortsette med oppdraget, de blir utålmodige og tar frem mobilen hvis du bruker for lang tid på å bytte og oppgradere klær og våpen. Kampene blir noe repetitive etter hvert, men du får fort nye, morsomme angrep som gjør kampene underholdende igjen, og det er en fin progresjon på fiendene du møter.

Alle de små detaljene, som at du kan samle på Chinpokomon og at du får besøk av underbuksegnomene og Al Gore, gir spillet det lille ekstra og tar det fra et spill basert på South Park, til et fullverdig South Park-spill. Det er absurd, det er høyst upassende, det er fryktelig politisk ukorrekt, men mest av alt er det veldig gøy! Selv sensuren er morsom, dog noe irriterende. Jeg er likvel noe usikker på om jeg kommer til å spille den usensurerte versjonen. Noen ting bør forbli usett.