Spillaften i Oslo Konserthus

På samme måte som filmer vel så ofte defineres av lydbildet som det visuelle bildet, ville spill vært noe helt annet uten det tonale bildet. Tenk bare på hvor stor betydning musikken har i spill som Mario, Zelda, Halo, Skyrim og Final Fantasy, men også hvor tomt det ville vært å vandre i historiske gater i Assassin's Creed uten den subtile bakgrunnsmusikken. I noen spill må man til og med si at uten musikken mister du noe av poenget med spillet (jeg ga en gang en venn en saftig reprimande fordi han spilte Bastion på iPad uten lyd, noe han senere fortalte meg var helt på sin plass når han endelig fikk somlet seg til å koble til et headset).

God og vakker spillmusikk er dessuten noe som kan nytes på et selvstendig grunnlag, på samme måte som et godt soundtrack eller klassisk musikk. Ikke bare det, men i visse tilfeller kan god musikk også pirre nysgjerrigheten din. «Hva slags spill er dette som åpner for slik fantastisk musikk?» kan du kanskje tenke, og før du vet ordet av det har du satt deg ned med det aktuelle spillet og begynt på en fantastisk reise. Selv opplevde jeg dette med Final Fantasy-serien.

Alt dette og mere til er det på mange måter man markerer og samles om når Score spiller to konserter i Oslo Konserthus i disse dager, hvor den andre av konsertene spilles i kveld (7. desember). Etter nesten ti år med konserter er arrangementet endelig klart for hovedstaden vår, noe som samlet spillmusikkglade mennesker i alle aldre på den første konserten. Jeg sier alle aldre, og det mener jeg: Selv om de fleste blant publikum var i 18-35-demografien, måtte man ikke lete lenge for å finne både barn og dem med både gråe og hvite hår (cosplay-hår ikke inkludert). Kjønns- og aldersbalansen var rett og slett det en ville forvente av en helt dagligdags konsert, noe som egentlig gjorde meg glad. Spill er for alle, og det samme er jammen meg også spillmusikken.

Det er også en liten seier i seg selv at et slikt konsertarrangement finner sted i Oslo Konserthus, et av de finere og bedre konsertbyggene i hovedstaden. Da Play! A Video Game Symphony hadde to konserter i hovedstadsområdet i 2007 og 2009, fremførte i de i Norges Varemesse i Lillestrøm (der SpillExpo arrangeres) og Ekeberghallen. Ikke de mest egnede lokalene for et symfoniorkester, egentlig. Nå spilles det derimot i konsertsaler i tjukkeste hovedstadsområdet. Vi har kommet langt på ti år, og forhåpentligvis blir det mer av dette i årene som kommer. Operaen neste?

Spill handler imidlertid om mer enn bare musikk, og dørene åpnet derfor en time før konsertstart for å invitere publikum med på diverse opplegg. Her var det podcast-innspilling, mulighet for å spille Super Smash Bros. til Gamecube og Wii U, pluss noen små smakebiter fra retroutstillingen Game On 2.0 som vi har sett på Teknisk museum hele året. En glassmonter var fylt med forskjellige spill, og skiltet påsto at dette er spill medlemmer av filharmonien spilte i sin barndom (når de ikke øvde på instrumenter, selvfølgelig). Med tanke på hvor velholdte spillene og konsollene var, tviler jeg på at dette var musikernes egne eksemplar. Samtidig står det respekt av å vite at minst én i orkesteret har spilt Monkey Island 2.

Men så var det selve konserten, da. Hjertebarnet til konferansier Orvar Säfström, som gladelig dukket opp mellom innslaget for å gi oss en smakebit av hva som ville komme. Og enten man er glad i gamle eller nye spill, var det mer enn nok å ta av på konserten.

På mange måter var vi samlet på konserten for å delta på en reise gjennom spillenes verden. Hva passet vel bedre da enn å begynne med musikk fra Journey? Dirigent Torodd Wigum leder strykerne sine i gang med mesterlig og ømfintlig finesse. Med seg på laget hadde Oslo-filharmonien med seg operasopranen Sabina Zweiacker, og til tross for at lydanlegget ga fra seg noen små skurrelyder i starten brakte både hun og orkesteret oss vakkert gjennom stykket I Was Born for This. Tankene gikk umiddelbart til et av de vakreste spillene vi har fått servert de senere årene, til snøkledde fjell og vakre sanddyner, og det herlige samspillet strykerne i filharmonien imellom vitner om at vi står ved inngangen til en storslått opplevelse.

Spill er ikke bare en reise inn i nye og fremmede verdener. Spill er også eventyr, og da passet det utmerket at lystige sjørøvertoner fra Assassin's Creed IV: Black Flag var neste innslag. Suiten veksler utmerket mellom 6/8 og 4/4-taktarter, men det er også her kveldens kanskje svakeste ledd begynner å vise tegn, nemlig perkusjonsinstrumentene (med unntak av paukene). Timing er avgjørende for samspillet i et orkester, så noen små host og hark må man regne med gjennom en to timer lang konsert, men heldigvis ble de små kinkene aldri tydelige eller ødeleggende.

Deretter var tiden inne for et innslag av det mer retro slaget (jeg kunne sagt «klassiske», men hele konserten er jo på mange måter klassisk) i form av en suite av Sonic-musikk. Her har noen av oss hørt lignende stykker gjennom både Play! og London-filharmoniens album Greatest Video Game Music, men til tross for at enkelte tema går igjen hos alle er Scores suite av en helt annen sammensetning og komposisjon. Overraskende og ikke minst festlig.

«Når man spiller filmmusikkonserter, er man forpliktet til å spille noe av John Williams,» sier Säfström etterpå, «og på samme måte må man på en spillmusikkonsert spille noe av Nobuo Uematsu.» En sammenligning jeg stiller meg fullt bak. At suiten er en sammensetning av musikk fra Uematsus personlige favoritt, Final Fantasy IX, gjør meg slettes ingenting, med tanke på at spillet er min egen favoritt etter Final Fantasy VI. Samtidig blir jeg overrasket over utvalget i suiten, hvor flere av stykkene - som for eksempel Brahne and the Performers, Escape from Alexandria og Breaching the South Gate - var komposisjoner som nesten hadde gått i glemmeboken min. Man blir rett og slett minnet om hvor stort, variert og komplekst utvalget av musikk i Final Fantasy-serien er. Også denne gangen er musikk fulladet med følelser, og det er på nære nippet at tårekanalene slipper gjennom en dråpe når suiten ros i havn med Beyond the Door (mest fordi avslutningen av spillet er noe av det mest emosjonelle og vakreste jeg har vært borti i et spill og minnene strømmer på).

Som kontrast til den store orkestersuiten blir antallet instrument deretter redusert til noen få utvalgte, for neste mann ut er All Gone (No Escape) fra The Last of Us. Antallet musikere reduserer på ingen måter følelsene som ligger ladet i musikken, og man blir slått av hvor mange følelser som kan bringes frem av noen få strenger.

Er man i Norge må man fremføre noe norsk, og dermed er neste stykke Nighttime Journey Through the Eiglophian Mountains fra Age of Conan: Hyborian Adventures, komponert av Knut Avenstroup Haugen. Låtvalget føles kanskje mest som noe de har valgt av plikt snarere enn fordi det passer, men igjen bidrar sopranen Zweiacker til at det hele blir en god opplevelse.

Før pausen tar orkesteret for seg den mestselgende spillserien av dem alle, og ikke før har Säfström sagt «It's a me, Mario!» før orkesteret begynner med en suite som starter med toner fra Super Mario Galaxy. Deretter går det slag i slag med toner fra Super Mario Bros 3., Super Mario World, Super Mario 64, Super Mario Galaxy 2, under vannet og inn i skumle slott før det hele avsluttes med den kjente flaggfanfaren fra det aller første Super Mario Bros. Blir man ikke i god stemning av den slags, har man enten et hjerte av stein eller null kjennskap til Mario (og jeg vet egentlig ikke hvilket av alternativene som er verst).

Så er tiden kommet for en liten syndsbekjennelse fra min side: Jeg har riktignok testet Bloodborne litt, men aldri spilt noe særlig mer enn det. Likevel tør jeg nesten påstå at orkesterets første stykke etter pausen, som er en Bloodborne-suite bestående av tre tema fra spillet, kanskje er konsertens høydepunkt. Hele stykket gir en skikkelig god, gyselig stemning med subtile toner fra strykerne, og nok en gang setter Zweiacker prikken over i-en. En magisk start på en herlig andredel.

Deretter gikk turen til en Mega Man-suite, noe som virkelig føles uvanlig. Ikke at jeg klager, jeg er tross alt en gammel Mega Man-fan, men musikken derifra har aldri vært spesielt orkestervennlig. Filharmonien tar likevel utfordringen på strak arm, og klarer faktisk å få temaene fra blant annet Flash Man, Spark Man og Dr. Wily's Castle (fra Mega Man 2) til å låte bra i orkestersammenheng.

Säfström tropper opp på scenen igjen og kommer med en liten fun fact: Motion Picture Assosiation of America måtte i 2007 ut med en offisiell pressemelding for å forklare hvor det amerikanske kinopublikummet på et tidspunkt hadde gått betydelig ned sammenlignet med samme periode året før. Årsak? Lanseringen av Halo 3. Dette gir oss en fin introduksjon til Unforgotten fra Halo 3, hvor flygelet denne gangen får komme til sin rett ved pianist Gonzalo Moreno.

Säfström er på ingen måter tapt bak en vogn, og vet at er det én ting publikum venter på å få høre på en slik konsert, så er det musikk fra The Legend of Zelda. Stemningen står i taket når Säfström annonserer at neste suite er kveldens lengste, hele 15 minutter lang. Ikke bare det, men ett av orkestermedlemmene har til og med lært seg å spille på en vaskeekte okarina kun for anledningen. Når okarinaens toner lyder sammen med orkesteret og fremfører åpningstemaet fra Ocarina of Time halvveis uti suiten, er det en så følelsesladet og vakker fremførelse at jeg nok en gang kjenner jeg blir rørt. Utover dette gir suiten oss toner fra Ocarina of Time, A Link to the Past og det første Legend of Zelda. En mektig presentasjon, men dog ikke uten sine svakheter. Når suiten kommer til Hyrule Castle Theme fra A Link to the Past, drunker fiolin-solistens toner noe i lyden fra sine akkompagnetører. Heldigvis får vi temaet i reprise med hele orkesteret om bord. Fremførelsen av Dungeon Theme fra The Legend of Zelda var langt bedre, ikke minst takket en perfekt og gradvis oppbygning hvor flere og flere instrumenter slipper til.

Avslutningsvis forbereder orkesteret et stykke fra et spill som ligger temmelig nært den norske folkesjela. Da tenker jeg ikke på Owlboy, Drømmefall eller Skellige i The Witcher 3, men The Elder Scrolls V: Skyrim. Her har Score valgt en fiffig vri: De har tatt YouTube-stjernen Malukahs tolkning av sangen The Dragonborn Comes og kombinert den med Jeremy Soules hovedtema fra spillet. Kombinasjonen er kontrastfylt og stemningsskapende til tusen, og eventyrlysten sitrer fra topp til tå. Zweiacker håndterer dessuten nevnte kontrast på mesterlig vis, og setter dermed det perfekte punktum for konserten.

Sa jeg punktum? Nei da, ekstranummer må til. Og for et ekstranummer vi får servert. Ettersom Sabina Zweiacker er en profesjonell operasangerinne, er det vel ingenting som passer bedre enn å få henne til å fremføre Aria di Mezzo Carattere, bedre kjent som Marias del av operaen Maria and Draco fra Final Fantasy VI. Ettersom vi ikke bare snakker om mitt favorittspill i Final Fantasy-serien, men også et av mine favorittstykker, innrømmer jeg glatt at jeg er lett påvirkelig. Likevel er Zweiackers fremførelse så uklanderlig (og i en høyere toneart enn originalen) at jeg lett tilgir henne for ikke å kaste blomsterbuketten hun akkurat har fått utfor scenekanten. Det er tross alt ikke sikkert hun har spilt spillet, men med en slik stemmeprakt og følelsesladd fremførelse er hun tilgitt.

Med en praktfull arie som avslutning er det bare å konkludere med at Score-konserten gir noe for enhver smak. Det er alltids materiale man kan etterlyse - mer av ditt, mer av datt - og noen av suitene kunne også dekket et bredere spekter av den representerte spillserien. Zelda-entusiaster vil kunne etterlyse musikk fra spill som The Wind Waker, Twilight Princess og A Link Between Worlds, mens Assassin's Creed-fans ville kanskje også håpet på noen av de klassiske tonene fra Jesper Kyd. Slik er det likevel med enhver konsert. Noen begrensninger må man sette, og utvalget man får servert på Score er svært representativt for noe av det beste de utvalgte seriene har å by på. Noen små tekniske problemer i startfasen og et par upresise øyeblikk hindrer ikke dette fra å bli en konsert av utmerket klasse.

Score skal fremføre en ny konsert i kveld (7. desember), og visstnok er det fortsatt noen ledige billetter igjen. Så dersom du befinner deg i hovedstaden i dag uten planer for kvelden, er min anbefaling soleklar: Kom deg på konsert og få deg en kulturopplevelse som vil gjøre deg både glad, rørt og ikke minst inspirert til å prøve nye spilleventyr i fremtiden. Har du allerede planer? Avlys dem.