Spillåret 1998: Half-Life

I dag fyller Half-Life 20 år, og i den anledningen tar vi et aldri så lite tilbakeblikk på en av gigantene i dataspillverdenen. Valve sitt debutspill startet en serie som enda ikke har fått et tredje kapittel, men som vi likevel håper og gleder oss (om enn forgjeves) til. Flerfoldige modifikasjoner har blitt laget til spillet, inkludert et spill alle i dag kjenner som Counter-Strike. Faktisk så tror jeg at uten Half-Life hadde flere ting vi i dag tar for gitt ikke eksistert. Da snakker jeg ikke bare om mods som har blitt fullverdige spill i etterkant, men også spill- og salgsplattformen Steam, som snart huser over 30 000 spill!

Men i dag er det selve spillet som har hovedsetet.
Vi får vårt første møte med den stumme protagonisten Dr. Gordon Freeman, Ph.D på banen han tar til jobben. Han er sent ute, og i dag skal de i tillegg teste et klassifisert stoff - krise! Oppgitt ser vi interiøret til Black Mesa Research Facility snegle seg forbi, komplett med de pokkers robotarmene som aldri fungerer helt som de skal.
Han hiver på seg sikkerhetsdrakten sin når han endelig kommer frem og skynder seg til testkammeret. Men så, til tross for kollegaenes forsikring om at dette er "standardprosedyre for et avvikende testeksemplar", går testen fryktelig fryktelig galt!
En portal åpnes mellom vår verden og en skremmende og fremmed verden - dimensjonene rives i stykker og alt blir mørkt.

Nå er det opp til oss å kjempe oss av Black Mesa, hvor vi på slump avdekker at ugler befenger mosen, og leker oss med et stort utvalg våpen på veien, som kan brukes til å skyte de varierte fiendene i fillebiter. Fra vanlige kontorlandskap, til industriområder med trange ganger og oppskytningsplattformer er omgivelsene varierte nok til at man aldri føler at spillet gjentar seg selv - og hver gang man begynner å bli kjent med området får man et nytt et slengt rett i fanget som man bare må ta på strak arm. Det bør også nevnes at Half-Life er grunnen til at jeg aldri kommer til å stole på ventilasjonskanaler igjen, pokkers headcrabs!

Half-Life gjør en utmerket jobb med å fortelle historien etter hvert som den utfolder seg, og at protagonisten er stum som en stubbe forhindrer ikke dette det spor. Jeg vil heller påstå det motsatte, for Dr. Freeman fungerer som en avatar vi kan projisere oss selv på - spilleren viser sine reaksjoner og følelser gjennom denne stumme doktoren - mye takket være at spillet ikke tar i bruk tradisjonelle filmsekvenser, og heller lar spilleren delta mens de foregår, noe som lar oss leve oss inn i historien på en helt spesiell måte.

Dette, kombinert med en rekke morsomme hinderoppgaver man må ta seg gjennom (som fungerer forbløffende bra med tanke på at spillet spilles i førstepersonsperspektiv), gjør at det er det mye gøy å hente her. Min favoritt er kanskje kjempe-orm-tingen man møter på i en rakettmotor-testsilo som ikke lar seg drepe på annen måte enn ved å fyre av nevnte rakettmotor. Følgelig må man da se til at motoren har tilstrekkelig med drivstoff og 02 for å fungere, og det å endelig se jævelen brenne etter den ha hogd etter deg i lang tid er intet annet enn fornøyelig!

Men det er én avgjørende detalj som gjør at Half-Life virkelig er verd å merke seg: Tilleggspakkene.

Gjennom Opposing Force og Blue Shift får vi oppleve hendelsene i Black Mesa gjennom øynene til henholdsvis Adrian Shephard og Barney Calhoun. Vi får utforske historien fra forskjellige perspektiver (og i tillegg leke oss med nye våpen). Dette er noe jeg alltid har syntes er gøy siden man kan fortelle historier som kan virke overflødige, men som viser seg å være kritiske for at hovedhistorien i det hele tatt skal fungere.
Jeg har virkelig ikke lyst til å fortelle hva de forskjellige perspektivene har å by på, ei heller hva som skjer i hovedspillet - for til tross for litt gammel grafikk så fungerer spillet fremdeles utmerket.

Om du derfor ønsker å oppleve denne milepælen innen dataspill, og lurer på hvor du kan kjøpe det er svaret selvfølgelig "Steam". En fornyet utgave av Half-Life kom uti 2004 med tilnavnet Source. Som navnet tilsier er det laget i Source-motoren til Valve (som fortjener en artikkel helt for seg selv), og tilbyr blant annet ragdolls og forbedret fysikk.
Men vær varsom, denne utgaven støtter nemlig ikke tilleggspakkene, så min personlige anbefaling er å gå for originalene - de koster også mindre...ikke at en 20-kroning eller deromkring er den store forskjellen (Ofte innebærer det å spille gamle PC-spill også en del tiltak for å få de til å kjøre korrekt på nyere maskinvare, men det går heldigvis uproblematisk for seg takket være Valve og jobben de har gjort).
Det går heller ikke å komme utenom alle modsene som har blitt laget til Half-Life. For å nevne i fleng:

• Team Fortress Classic - Ble utviklet av Valve, og var den originale utgaven av team- og klasse-basert krigføring med unike og spennende spesialiseringer.


• Sven Co-op - Lot oss oppleve Half-Life sammen med en eller flere venner, noe som også kunne ødelegge spillet på ofte hysterisk morsomme måter.


• The Specialists - Dette var rett rundt tiden da The Matrix tok mange av oss med storm. The Specialists lot oss leke med våpen i begge hender, og lagde en plattform hvor du kunne drepe vennene dine i LAN-kamper mens dere kastet dere rundt i saktefilm med skinnfrakkene blafrende i vinden.


• Counter-Strike - Kommentar overflødig.

Selv om Half-Life er et bra spill i seg selv, er det alle modifikasjonene, og spillene og spillutviklerne som har oppstått som et resultat av dem, som fortjener både oppmerksomhet og applaus.

Alt dette gjør at Half-Life har påvirket spillandskapet på en måte som vi ikke har sett maken til siden, og rettferdiggjør at spillet får en permanent plassering i spillenes "Hall of Fame".