Splatoon Raiders: Imponerer på nesten alle måter vi ikke forventet

Da en gruppe journalister forleden samlet seg for å spille Splatoon Raiders på Nintendo Switch 2 for første gang, hersket det forvirring og blandede forventninger. Hva handler dette egentlig om? Kan enkeltspiller-modusen (eller samarbeidsmodus for flere spillere) opprettholde den karakteristiske intensiteten fra den konkurransepreget hovedserien? Og er seriens kjernemekanikk god nok til å bære en annen type spillopplevelse?

Vel, jeg har ikke fullstendige svar på alle disse spørsmålene. De kommer i den fullstendige anmeldelsen, når vi har utforsket hele kartet over Spirhalite-øyene og spilt i samarbeidsmodus - noe vi ikke hadde tilgang til under denne første gjennomgangen. Men jeg har en mye klarere oppfatning, og så langt føles « Splatoon Raiders » for meg... ganske vanedannende.

Og innbydende, også. Markedsført som "perfekt for nybegynnere", er det godt å se et Splatoon-spill der du kan ta deg god tid og ta det rolig i starten, selv om det skjuler både de raske, fancy bevegelsene og - som vi oppdaget under forhåndsvisningen - en overraskende dybde. Det har tross alt gått mer enn et tiår og tre hovedutgivelser der PvP-spillet har blitt mer teknisk, mer «hardcore» om du vil. Og den 35 minutter lange opplæringen her hjelper.

Premisset til Splatoon Raiders er riktignok basert på co-op-modusen Salmon Run fra Splatoon 3, men i en utvidet versjon. Du er «mekanikeren», en Inkling som kan tilpasses i stor grad og som slutter seg til spillets tilbakevendende Deep Cut-band (Octoling Shiver, Inkling Frye og mantarayaen Big Man), men i stedet for å spille musikk, slik navnet bokstavelig talt antyder, handler dette utelukkende om raider.

Når du ankommer den nylig oppdukkede øygruppen og etablerer ditt aktivitetsfylte hovedkvarter på Hideout Ship, der du oppgraderer våpnene dine og utstyrer deg med det nyeste utstyret, trenger du bare å velge ditt neste reisemål på en av øyene og dra på skattejakt.

Opplevelsen på selve nivåene kombinerer en interessant blanding av systemer og sjangre. Først og fremst er det den velkjente Splatoon-mekanikken, der du bruker de presise bevegelseskontrollene til å dekke omgivelsene med blekk ved å skyte rundt. Du unngår vannet og forvandler også fiendens blekk til din egen farge for å kunne svømme raskt på det som en blekksprut. Så er det litt ekstra plattformspill med svevende planter, og bortsett fra å surfe rundt på et brett, kan vi ikke si ennå om bevegelsesmåtene vil utvikle seg mye, men foreløpig er det ingenting du ikke har sett før i de tidligere spillene - å snike seg gjennom gitter og hoppe mellom kasser og lignende.

Det er også en utforskningsside ved raidene dine. I begynnelsen er det ganske tydelig hvor du finner skattekistene, siden din mekaniske kompis, utforskningsroboten, merker dem med lett synlige signaler. Men kort tid etter må du grave dypere, eller ta tak i de ulike borepunktene i rekkefølge.

Mellom plattformutforskningen og boringen er det selvfølgelig kamp. Raidene i de første oppdragene var ganske standard, med bølger av zombie-lignende Salmonider som kom mot oss, slik at vi kunne sette alt på prøve: rask navigering i blekk, presis skyting og fremfor alt våpnene og gadgetene vi hadde utstyrt oss med for anledningen. Når det gjelder det siste punktet:

• Det finnes 100 forskjellige våpen, enten du foretrekker noe raskere som et maskingevær eller å lage et stort sprut med en hagle, og du kan oppgradere dem.


• Deretter kan du kjøpe hjelpemidler med Spirhalite-skår. Dette er sekundærvåpen du fester til en av tre typer taktiske blekktanker, avhengig av spillestilen din: kraft, taktikk, hastighet. Disse lar deg utstyre to spesifikke angrep, for eksempel et roterende angrepshjul eller et hjelpetårn.


• Deretter kan du oppgradere utforskningsroboten for flere handlinger ved å samle rødt kaviar fra beseirede Salmonider.


• En type skatter er Salmonid-relikviene, som du kan utstyre i ett av fem låsbare spor som ekstra trekk, for eksempel dobbelthopp.


• Og hvis det ikke er nok, kan du slippe løs din Deep Cut-følgesvenns hemmelige, kaviarfylte teknikk for enda mer ødeleggende kraft, som et spesialangrep.

Skjønner du hvor vi vil hen? I tillegg til at kjernemekanikkene i seg selv er tilfredsstillende, er hele syklusen med å samle, låse opp og utstyre sentral her, og den vil avgjøre suksessen til hele spillet.

Selv om det er lett å trekke paralleller til de tidligere Splatoon-spillene, er det to andre Nintendo-spill som kom til tankene mens jeg spilte dette. Det ene var Masahiro Sakurais Kid Icarus: Uprising (eller Kirby Air Raiders for den saks skyld), gitt at hele spillets appell hviler på den enorme samlingen av flere og bedre våpen, gjenstander og dingser du finner på kartet for å oppgradere utstyret ditt ytterligere - så langt en ganske vanedannende spillmekanikk. Det andre, i en mer uvanlig sammenligning, var Pikmin, ettersom du blir sendt til et bestemt område for å samle alle skattene, klokken tikker, og noen av destinasjonene består av underjordiske huler med flere nivåer (der du må beseire en rekke fiender for å komme videre).

Til slutt, selv om mine første inntrykk fortsatt er positive siden jeg hadde det gøy, var det én ting jeg hadde forventet mer av, nemlig presentasjonen. Jeg har alltid elsket hvordan serien ble skapt av en ny generasjon unge japanske kunstnere og utviklere, som etablerte sin egen stilfulle identitet og skapte en kultfølelse. Men selv om tilpasningsmulighetene igjen ser ut til å bli fantastiske, synes jeg det er en forspilt mulighet å ikke legge til stemmeskuespill for slike særegne karakterer, spesielt med et spill som er så fokusert på enkeltspiller-modusen. Dessuten ser miljøene litt grove ut i totalbilder, mens nærbilder avslører teksturer med lav oppløsning både på karakterene og bakgrunnene. Kanskje blir det mer detaljert og behagelig for øyet etter hvert, men foreløpig er det bare selve blekket og karakterene (både helter og skurker) som overbeviser.

Spillbarheten er imidlertid det viktigste her, og den svært engasjerende og mekanisk dype skattejakt- Splatoon Raiders en kan godt fange meg og holde meg hekta hele sommeren og lenger. Det får vi se om noen uker, siden spillet allerede slippes 23. juli.