Norsk
Gamereactor
anmeldelser
Splinter Cell: Conviction

Splinter Cell: Conviction

Marius har nok en gang sneket seg rundt i skyggene med den gamle ringreven Sam Fisher, nå i en raskere og mer raffinert utgave enn noen gang tidligere. Les anmeldelsen her...

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt
HQ

Det er noe med avdankede, bitre, middelaldrende helter som er merkelig appellerende. Jack Bauer, John McClane, Harry Hole; listen er lengre enn erfaringen og skjegglengden til gutta. Og når de pene, glatte stjerneskuddene gang på gang kommer til kort, blir det alltid tydelig at i de gamle er eldst også i heltebransjen. Ringreven Sam Fisher er et prima eksempel på at alder og en sviktende psyke slett ikke hindrer spioner i verdensklasse i deres farefylte hverdag, og nyeste kapittel av Splinter Cell-sagaen er jammen meg i enda strammere form enn før.

Først vil jeg bare lufte en liten betraktning jeg har gjort meg i forbindelse med den meget ofte brukte grafikkteknologien Unreal Engine 3. Jeg er nemlig en av de få som tilfeldigvis snublet over Jason Bourne-spillet i sin tid, forøvrig en stygt undervurdert liten sak, og etter noen timer timer med Splinter Cell: Conviction kan jeg trekke en lang rekke merkelige likheter. Noen er jo åpenbare, som at historien har mange fellestrekk, mens andre ting er mer underfundige.

Hovedmenyene er for eksempel helt unike og stiliserte og minimalistisk kunstneriske på en helt annen måte enn spill med annen teknologi. Fortellerteknikken har også en masse påfallende likheter: mye rask klipping, stilige kameravinkler og masse bruk av slow-motion. Historien fortelles i rabiate tidshopp og gjerne baklengs. Ja, i det hele tatt er stemningen veldig lik. Litt kald, profesjonell og kanskje litt vanskelig å engasjere seg ordentlig i. Nå er jo disse to spillene generelt ganske like i sitt vesen, men det pussige er at den samme følelsen traff meg i både X-Men Origins: Wolverine og Stranglehold. Fortellerteknikk, stemning, banedesign, menyer. Visst er jeg glad i en god konspirasjonsteori, men kanskje har jeg et poeng? Gi meg en Pulitzer, for svarte.

Heldigvis for Splinter Cell: Conviction er det likevel både ett og annet som skiller det fra mengden. Splinter Cell-spillene har alltid vært en ledestjerne innenfor snikesjangeren, men jeg har alltid følt at kontrollene har vært bittelitt for klønete og fiendene en smule for dumme til å gjøre det hele til en helstøpt opplevelse. Greit nok at den tunge snikemekanikken krever sin tålmodighet, men jeg har savnet den effektiviteten jeg mener hadde vært realistisk under oppdrag som Sam Fishers. I seriens sjette kapittel begynner dette virkelig å gå seg til.

Dette er en annonse:

Farten tror jeg faktisk er nøkkelen til at jeg liker spillet så godt. Kontrollene sitter som et skudd midt mellom øya, og med litt trening kan oppdragene fly avgårde så smidig at kulhetsfaktoren får deg til å fryse på ryggen, måpe og sikle på en gang. I førstegangstjenesten har jeg fått se norske spesialjegere i aksjon, og animasjonene og den dødelige, glatte effektiviteten minnet meg så kraftig om dem at en liten mod kunne gjort seg godt som rekrutteringsmedie for Forsvaret.

Vår mann er på rømmen fra alt og alle når vi møter ham denne gangen. Fra alle som ønsker ham seks fot under, fra de korrupte sjefene hans i Third Echelon/ NSA og fra hans egne minner. Det eneste som driver ham er å finne ut hvem som var ansvarlig for at datteren Sarah ble drept, siden hans ufeilbarlige agentsans forteller ham at den offisielle historien om en full bilist på avveie lukter gammel reke. Sporene han truer ut av småkriminelt avskum leder ham til Malta, og det er her hans gamle arbeidsgivere sporer ham opp og leder ham vekk fra en gjeng attentatmenn. Og her stopper spoilingen min.

Det er en haug nye vinklinger og ideer som gjør det interessant denne gangen. Viktigst er kanskje at den gode Sam jobber ut fra helt egen agenda i Conviction, og det er bare å glemme nanodrakter og de ikoniske tre lampene foran fleisen. En stund ihvertfall. Farvel, fiberoptikk - hallo, knust speilbit. Rimelig barskt når Sam med en bestemthet som bare ytterst erfarne, gråstenkede spesialagenter har, knuser speilet på bilen sin og stikker det under en dør for å rekognosere.

Den nye varianten av lys/skygge-elementet er også veldig kul, og føles veldig godt forplantet i fremstillingen av den ensomme Sam. Skjermen blir svart-hvitt når Sam er usynlig for fienden, og skulle han bli oppdaget vises den siste posisjonen hans som et statisk spøkelse som fienden uavbrutt åpner ild mot helt til de har gjennomsøkt området. Det blir et veldig viktig verktøy som hjelper deg å lese situasjonen og flankere skurkene og ta dem stille ut. Et litt pussig arkadeaktig innslag er det nye «mark&execute»- trikset, som blir tilgjengelig først når du har uskadeliggjort en fiende med hendene. Trikset er ganske identisk med det i Jason Bourne-spillet, men fungerer nok bedre her. Etterhvert som man oppgraderer våpen og får tilgang på flere "Marks" om gangen er det muligheter for ganske heftig konfliktløsning. Verdt å nevne er også et achievement/trophy-lignende belønningssystem som gir deg poeng å oppgradere våpen for ved å gjøre bestemte ting, som å merke fire mann på en gang og henrette dem, ta kvelertak på uvitende stakkarer i mørket eller forsvinne fra åstedet og forbli usett i ti minutter. Alt i alt er det mer enn nok til å holde den gode gamle snikemekanikken frisk og spennende.

Dette er en annonse:

Samarbeidsdelen er naturligvis på plass og er like genial som alltid, både online og lokalt, og fungerer egentlig som før bare mye grommere når man tar i betraktning den nye hastigheten på spillbarheten samt Mark & Execute. Holdbarheten skyter virkelig i været når man kan spille f.eks denied ops med en kompis, og kan fort bli veldig populært.

Selv om det er liten tvil om at fiendens intelligens har blitt mye bedre, som seg hør og bør, er det fortsatt litt igjen til illusjonen er komplett. Fienden gjør ved første øyekast en god jobb, og fungerer bra og realistisk mesteparten av tiden. Men tilbringer man mye tid med dem, som man jo sannsynligvis kommer til å gjøre, merker man en del merkverdigheter. De er ganske dårlige på gjennomsøking, og tar forbausende lett på egne tap, til og med når de gjentar seg.

Lyddempede våpen oppfører seg også litt kontekstbasert virker det som, normalt er de komplett lydløse, men når du henger opp ned fra et rør og skyter en tønne som sprenger 50 meter bortenfor, hører de den lille plystringen kjempegodt og vet nøyaktig hvor du er. Dette er naturligvis ren flisespikking, men er av de tingene som merkes over tid. Når vi er inne på kritikk så må jeg nesten skyte inn at jeg virkelig savner kommandokniven fra Chaos Theory. Det gir liten mening i en handling hvor mye av fokuset er på improvisasjon at en liten skarp sak er helt utelukket fra Sams arsenal. Ikke engang en liten fengsels-shank er å oppdrive. Det er litt trist.

Den eminente smidigheten jeg nevnte kommer om mulig enda mer til sin rett i den nye modusen Denied Ops, som kan minne litt om Spec Ops i Modern Warfare 2. Her styrer du to nye personer; en Third Echelon-agent og en russisk av uvisst affilitet. De spektakulære øyeblikkene står i kø her med litt trening, og det samme gjelder den alltid herlige coop-modusen som har fått nytt og friskt liv.

I det hele tatt er det et veldig hyggelig pust av kulhet og snikeaction vi får servert i Conviction, og alt ifra designet, med oppgaver og hint i stor skrift på veggene til de ustabile flashbacksene vi får delta i, alt er med på å tegne et komplekst bilde av en jeger som blir jaktet på, og som i illsinne jakter tilbake. Det lille som er å utsette er ganske ubetydelig, men det måtte være denne murringen jeg kjenner i magen når jeg ser enda et spill som bruker en så distinkt grafikkteknologi at jeg til tider føler at jeg spiller en mod av et annet spill, men det er sikkert en veldig personlig greie.

HQ
Splinter Cell: ConvictionSplinter Cell: ConvictionSplinter Cell: ConvictionSplinter Cell: Conviction
09 Gamereactor Norge
9 / 10
+
Eminent snikeaction, bra historie som er spennende fortalt, heftig samarbeidsdel
-
Litt ustabil AI til tider, ingen kniv?
overall score
er vår karakter på tvers av Gamereactor-nettverket. Hva er din? Dette er gjennomsnittskarakteren i alle Gamereactor-landene

Medlemsanmeldelser

  • Solidus95
    Sam Fisher er nok en gang tilbake, men denne gangen kun for Xbox-360. Etter Splinter Cell Double Agent (2006), ble det etterlatt mye rundt selveste... 8/10
  • gilliankrueger
    Et gufs fra fortiden Jeg har alltid hatt et hat/elsk forhold til Splinter Cell serien. På den ene siden elsket jeg de store og episke intrigene som... 5/10
  • Venom140
    Splinter Cell er et snikespill som handler om Sam Fisher, en iskald morder som nøler ikke to sekunder før han tar et liv.Nå er han tilbake i... 8/10
  • Track Death
    Jeg har hatt dette spillet i omtrent en måned nå, og jeg føler inderlig at tiden er inne for å senke dommen. Sam Fisher er altså tilbake, og... 8/10
  • fantomena
    Jeg har aldri i-grunn likt noen av spillene i den populære «Splinter Cell»- serien. Jeg lånte «Splinter Cell: Double Agent» hos en venn av meg... 8/10
  • coolandcalm
    Splinter Cell Conviction, et spill mange har ventet i ca 3 år på. Splinter Cell Conviction er et bra spill med noen oppover turer og noen nedover.... 9/10
  • gamerZen
    Mange år er gått og nå er Sam endelig tilbake fra skyggene, og er klar for nye dødelige sprell i mørket og denne gang er han sint og ute etter... 9/10

Relaterte tekster

1
Stort Tom Clancy-salg på Xbox Live

Stort Tom Clancy-salg på Xbox Live

NYHET. Skrevet av Tor Erik Dahl

Ubisoft kan fortelle at de har satt igang et stort Tom Clacy-salg på Xbox Live, og det er lave priser (rundt hundrelappen) på spill som Ghost Recon Advanced Warfighter 2,...



Loading next content