Splinter Cell: Conviction

Da vi først stiftet bekjentskap med Splinter Cell: Conviction i 2007, var det et klart tegn på at Ubisoft hadde gått langt vekk fra sitt opprinnelige opplegg. Den gråsprengte men erfarne og uhyre smidige NSA-agenten Sam Fisher befant seg plutselig i et helt annerledes landskap, fri for alarmer og grønne briller med tre linser.

Til og med lys og skygge-konseptet var borte, nå var fokuset flyttet til en jaget manns kamp mot systemet. Konnotasjonene til Jason Bourne og enkelte sesonger av 24 var tjukke og ikke til å overse, mens gameplayet så ut som noe mellom Assassin`s Creed og Headhunter. Og i mine øyne, ikke spesielt imponerende. Det vi fikk se den gangen involverte Sam Fisher i en klønete kamp hvor han slengte kasser i fjeset på noen slemminger, og utover meget oppdatert grafikk var det dårlig med sommerfugler i denne magen.

Men så forsvant plutselig promoteringen og nyhetene, og selv om Ubisoft holdt tett var det etter hvert ingen tvil om at prosjektet var ført tilbake til tegnebordet. Der hadde de det åpenbart travelt, for det Splinter Cell: Conviction som dukket opp igjen i mai i år er noe helt annet. Spekulasjoner går på at det originale spillet lignet for mye på nettopp Assassin`s Creed, med muligheten for å gjemme seg i
folkemasser og det generelle gameplayet. Nå blir det åpenbart andre boller, og det vi har sett hittil virker utrolig spennende.

Som kjent døde Sams datter i en bilulykke i løpet av Double Agent, og plottet i Conviction dreier seg om at vår aldrende helt ikke kjøper forklaringen om fyllekjøring. Tvert imot får han nyss om at det hele var nøye planlagt, og plutselig kan han ikke stole på noen, spesielt ikke de hemmelighetsfulle sjefene hans i NSA. Han slutter, til massiv misnøye på toppen. Man sier liksom ikke bare opp en slik jobb. Og der har vi nok en av flere årsaker til at gameplayet denne gang skifter mellom å jage og å bli jaget.

Det virker som mye av snikeelementet er tilbake, og som frilansagent uten regjeringen i ryggen må man ty til egne metoder - MacGyver-style. For eksempel er den optiske kabelen borte, så Sam bruker en bit knust glass fra speilet på bilen sin. Mange har frydet seg over "Mark & Execute"-manøvren, som skal være et smart og effektivt verktøy i nærkamp. Det nye systemet er så smart at det
skiller mellom forskjellige blinkers prioritet, og vil alltid foretrekke at du skyter taklamper før hodeskaller. Sam kan denge folk inn i speil og andre ubehageligheter for å skaffe informasjon, (i samme stil som grovt undervurderte Punisher på Xbox) og skyte fra en hengende posisjon. Den klassiske lys/skygge-tematikken som serien er så kjent for blir en minst like viktig del av spillet denne gangen også, og i denne gata er det også noen oppdateringer på lur. Når Sam oppdages men klarer å gjemme seg igjen - antakelig et hyppig scenario - vil en silhuett komme til syne på veggen og representerer det fiendene går ut fra for å finne ham. Dermed kan man som spiller bruke dette for å overliste motstanderen. Når man finner seg innhyllet i skygger vil området rundt spilleren vises i gråtone for å symbolisere dette, mens fienden vises i normale farger, og er en lettere blink.
En av de mest påfallende visuelle nyvinningene er stort fravær av grensesnitt; tips og oppgaver samt plottrelevante ting blir vist som diger skrift på vegger og andre overflater. Det virker naturligvis friskt og nytenkende, og ikke minst får det en dobbel betydning ettersom Sam er drevet til randen av galskap, men jeg kunne ikke la være å stusse en smule over konsekvensene dette kan få for innlevelsen i spillet. Jeg føler at dette kan gå begge veier, men pent så det ut
uansett.

"Pent" er i grunn et veldig dekkende ord for hele Splinter Cell: Conviction, og med tanke på at dette er en serie som i grunn aldri har stagnert og blitt kjedelig, er det lite grunn til å tvile på dette heller. Vi gjetter på en suksess når dette kommer neste år.