Splinter Cell: Pandora Tomorrow

Splinter Cell: Pandora Tomorrow lanseres 26. mars.

Det var en gledens dag da undertegnede sluntret ned i postkassen og fant Ubisoft’s fortsettelse til et av fjorårets absolutt beste titler liggende å lyse mot meg. Splinter Cell tok spillverden med storm og forventningene til oppfølgeren, Pandora Tomorrow (PT), har vært enorme. Nok en gang er det Xbox og PC eierne som vil få innta rollen som Sam Fisher først, og selv om Sam begynner å dra på årene (han er jo snart 50!!) er han tilbake i knallform.

Det er den samme motoren og teknologien som ble brukt i originalen som igjen tas i bruk, uten at dette på noen måte svekker titelen. Grafikken og ikke minst lyseffektene er intet mindre en fantanstiske (igjen...). I stedet for å bruke et helt år eller to på å lage en ny motor, har utviklerne heller satset på å utvikle gameplayet, banene og gjøre oppdragene litt mer oversiktlige. Selv sier Ubisoft Shanghai at de ønsker å appelere til en litt mer mainstream målgruppe, uten at det skal gå på bekostning av hva fansen forventer seg av spillet. Joda, det er litt mer oversiktlig, men skal jeg være helt ærlig er opplegget nesten identisk, bortsett fra et par flotte finesser og ikke minst våpentekniske detaljer her og der. Misforstå meg rett, for dette er ikke ment som en klagesang. Originalen var et tiltrengt friskt pust i genren og denne gangen er det enda et par hakk bedre.

Den største plagen i PT er, som i originalen, at man ikke kan save spillet når man selv vil. Dette ville utvilsomt gitt spillet den lille komersielle dytten Ubisoft selv etterlyser. Nå er det riktig nok en tidlig review-kode av spillet vi har spilt, men vi har ikke hørt noe om noen fri save-funksjon, så vi regner med at det forblir faste savepunkter i fullversjonen også. Det øker holdbarheten på spillet, men på en ganske irriterende måte. Det er greit at de handler om å planlegge og utføre en strategi, men å måtte spille den samme delen av et brett 10 ganger på rad er ikke moro i lengden. Lykken er riktignok stor i det man faktisk kommer videre, men den overskygges en smule av all bannskapen som renner ut av meg mens jeg sint prøver å nå frem til neste savepunkt.

Når det er sagt er det faktisk bare glede igjen å dele ut. Igjen er du USA’s viktigste og hemmeligste våpen i kampen mot høyteknologiske terrorister og det er en sann fryd å snike seg rundt i byer og miljøer over hele verden. Det etterhvert så berømte tog-brettet er et godt eksempel på hvor varierte oppdragene og brettene er denne gangen. Samtlige brett er lineære, men denne gangen har Ubisoft valgt å gi oss litt flere valgmuligheter når det kommer til å løse oppdragene. På togbrettet kan man f.eks. velge å krype under toget, på taket av vognenen, langs med vognene, gjennom vognene eller selvfølgelig en kombinasjon av alle disse. Dette gir spilleren en økt frihetsfølelse som så absolutt verdsettes.

Igjen handler det om å mørklegge områdene man spiller på ved å skyte ut evt. lyskilder, i jakten på intetanende ofre. Dette gjør at man farter rundt med aktivert nattkikkert eller varmesensitive glugger store deler av brettene. I disse modusene får man selvfølgelig ikke nytt den glimrende grafikken fullt ut, så det er viktig å stoppe opp og slå av f.eks. nattkikkerten for å bare bli stående å nyte grafikken i fulle drag. Det er så absolutt verdt det! Av nyskapelser i spillet, har Sam bl.a. blitt utstyrt med et par nye akrobatiske egenskaper, som SWAT-moves, han kan sikte og skyte mens han henger fra en bjelke og en rekke andre nyttige finurligheter. I tillegg er kikkertsikte med zoom muligheter standard på den multifunkjonelle rifla du løper rundt med.

I singleplayer alene, er det en sann fryd å snike seg gjennom oppdragene, men denne gangen er også en glimrende multiplayer del inkludert. Ved å ta i bruk Live kan opp til 4 spillere dyste mot hverandre, i to mot to eller også en mot tre moduser. Den ene gruppen er spioner, mens den andre er vakter. Spionene har ingen reelle skyte våpen til rådighet og skal nå målene ved hjelp av stealth. Spionene spilles fra tredjepersonsperspektiv, mens vaktene spilles fra førsteperson. I tillegg er vaktene utstyrt med skikkelige våpen, så action blir det nok av. PT er et meget gjennomført spill og det er nesten umulig å legge fra seg. På mange måter er det en mer fullkommen versjon av eneren og det vil garantert kunne ta opp kampen om tronen, med alle de andre stealth-baserte titlene vi har i vente. Ett av årets sikreste kjøp!