Da Splinter Cell ble utgitt på Xbox i fjor, satt det en ny standard for hvordan et stealth-basert actionspill kunne skrus sammen. Grafisk var spillet strålende, historiemessigt var det akkurat slik man kunne forvente det fra Tom Clancys rutinerte forfatter hender, og gamplaymessigt var det forfriskende og nyskapende, selv om det var en smule lineært fra tid til annen. Grunnlaget var lagt for en kassesuksess - og en slik treffer sjelden et format eksklusivt.
Nå kommer Sam Fishers eventyr altså til tidens mest populære konsoll, PlayStation 2, og i motsetning til Xbox versjonen, som var under utvikling hos Ubi Soft Montreal, så er det gutta i Shanghai avdelingen som har stått for denne konverteringen. I spissen står Domitille Doat og det er tydelig at han har forstått forskjellen mellom de to maskinene. Dermed har han endt opp med en utgave som kler PS2’en bedre, enn en direkte port med store grafiske mangler og et nedtonet gameplay. Resultatet er et spill, som helt klart ikke har den vakre og knivskarpt gjennomførte kontrasten mellom lys og mørke, men som til gjengjeld er blitt rettet opp og polert, så det fremstår som mer gjennomført.
Spillet forblir allikevel det samme rent grunnleggende. Spilleren tar kontrollen over Sam Fisher, som er en del av det topp hemmelige Third Echelon. Gjennom masse hårreisende oppdrag, skal der infiltreres, uskadeliggjøres og snikes. Det sparkes i gang med en runde på treningsbanen, slik at noobs kan lære Sams store arsenal av våben og bevegelser. Derefter sendes man ud i felten. Historien er ikke fantastisk, og er man allerede godt grundig lei av østeuropa, atombomber, sinnssyke generaler og informationskriger, så vil Splinter Cell neppe heve nivået. Det er allikevel overraskelser i spillet, som oppdrag som endrer premisser og mål midtveis. Dermed forventes det også at spilleren kan improvisere, noe som er med på å holde gameren på tå hev.
Visuelt var det klartt fra starten av at PlayStation 2 versjonen ville komme til å spille andrefiolin - men for en andrefiolin det er blitt. Den yndige bruken av lyskilder er naturligvis nedtonet på formatet og noen ganger er det flimrende lyset bare triste overflater. Men, som regel har Ubi Soft Shanghai lykkes i å bruke maskines krefter optimalt, og versionen har da også sin helt egen sjarm. Områdene stråler også til tider av detaljer, og selv om hastigheten fra tid til annen kan halte, så er det kun i store miljøer og aldri særlig lenge av gangen. Animasjonen av Sam Fisher er utført med samme eleganse som på Xbox, og joypadden ser ut til å være brukt bedre i denne versjonen - alt er mer intuitivt og glattere. Ut over dette har teamet inkluderet en ny kikkert, et tiltak som virker mye bedre enn geværet med dertilhørende kikkertsikte.
Shanghai avdelingens viktigste tilføyelse er allikevel de nye save- og start stedene. Der Xbox versjonen kunne være uendelig krevende, noen ganger på grensen til det irriterende, så har utvikleren rettet det opp med PS2 versionen. Selv om spilleren uten tvil vil spille deler av et oppdarg om og om igjen, så reddes tålmodigheten med bra tilrettelagte saves, som gjør det mulig å spille Splinter Cell i etapper. Skal man finne huller i rustningen på Sam Fishers første PlayStation 2 eventyr, må det uten tvivl være spillets haltende AI. Fiender reagerer enten alt for tidlig eller alt for sent på mange situationer, og det ser ut til å være en grov feil i når og hvordan fjenden finner gjemte lik og kaller på forsterkninger. I tillegg håndteres meget presise skudd fra Sams pistol eller rifle veldig forskjellig, og det selv om man er helt sikker på å ha f.eks. et pent hodeskudd. Dessuten kunne siktet godt vært gjennomsiktig eller i hvertfall mindre. Spillere som ønsker å uskadeliggøre fiender på lang afstand, kan for det meste ikke se mannen på grunn av et stort grønt prikksikte. Dette plaget også Xbox versjonen.
Det er heldigvis små og ganske ubetydelige feil når det kommer til stykket. GameReactor kunne for det meste også bare trekke litt på skulderne og nyte spillets mange gjennomførte tiltak. I motsetning til mange andre spill som konverteres enten den ene eller andre veien, er Splinter Cell et skoleeksempel på hvordan det skal gjøres. Slik at spillet ikke mister sine opprinnelige perler, samtidig med at det tas høyde for de begrensningene et nytt format måtte ha. Konkurransen er naturligvis større i stealth-genren på PS2, men har man allerede Metal Gear Solid 2, er Splinter Cell det opplagte andre valget.