Spoilerfri anmeldelse av The Matrix Resurrections

Trailerene til denne filmen har i seg selv gjort det klart at dette er en ganske spesiell gjenopplivning som blir best om man har sett originalen og holdt seg unna spoilere, noe som passer meg ypperlig siden jeg hater å røpe historiedetaljer i anmeldelser. I tillegg er The Matrix Resurrections faktisk noe som det faktisk går an å dele tanker om uten å gå nærmere inn på akkurat hva som skjer. La meg forklare hvorfor.

Jeg kunne nemlig nøyd meg med å si at du nærmest uten tvil vil digge den første timen av The Matrix Resurrections om trailerene har underholdt deg og pirret nysgjerrigheten din. For man trenger ikke akkurat å være den skarpeste kniven i skuffen for å forstå at Lana Wachowski og kompani leker med forventninger og nostalgi her. Dette ved å blant annet være ekstremt meta med både bilder, kommentarer og generell regi. Denne gjengen er ikke redd for å gjøre narr av seg selv, trilogien, filmindustrien og dagens samfunn på både morsomme og tankevekkende måter. Slikt liker en kar som meg veldig godt siden jeg synes det er interessant å reflektere over hvorfor ting skjer og hvorfor noe er sånn.

Den første halvdelen av Resurrections er stappet full med slike øyeblikk. Dermed flyr tiden mens jeg sitter der med et konstant smil om munnen. Hva betyr det å være en The Matrix-film eller reboot? Hvordan henger dette sammen med trilogien? Hvilke andre deler av filmbransjen og verden tør fru Wachowski å kritisere? Hodet mitt fylles med spørsmål som virkelig bringer minner til inntrykkene The Matrix ga meg for over tjue år siden. Både gamle og nye kjente gjør en fremragende innsats siden de får tid til å snakke og reagere mens nysgjerrigheten stadig pirres. Hvilken fantastisk start...Så bikker vi midtpunktet.

Man skulle nesten tro at det skjedde et regissørskifte, for plutselig begynner filmen å gå i fellene den har gjort narr av frem til da. Fokuset går fra fascinerende universbygging til intens action rundt hvert hjørne. Over en time med kamp- og stunt-scener høres kanskje herlig ut på papiret når man blir minnet på lobbyen, helikopteret, undergrunnsbanen og slikt fra originalen, men det ender bare opp som rot. Skaperne vet ikke hvordan de skal leve opp til eller overgå originalens banebrytende sekvenser, så hva gjør man da? Her trodde man visst at svaret var å gjøre Neo nærmest udødelig og ta kreftene hans til helt nye høyder mens hver kamp er stappet full med så mange folk at minnene går tilbake til slutten av Revolutions.

Minner er nøkkelordet her, for også action-scenene er fylt med så mange referanser at man går lei på grunn av uoriginalitet. Når resten av dem enten har blitt vist frem i trailere og bilder eller bare er noe du har sett i enhver popcorn-film før begynner jeg å tenke hvor mye bedre dette kunne blitt om alt bare fortsatte i sporet fra første halvdel. I stedet virker det som om Warner Bros. sine testseere tok såpass til tårene av mangel på svindyre spesialeffekter, kung fu og skyting at både regissør og skuespillere fikk beskjed om å komme seg tilbake på sett for å spille inn enda en film hvor alle disse elementene var krysset av. At mange filmer har tatt ekstremt mye inspirasjon fra The Matrix sine fantastiske kamper de siste årene og forbedret dem med enda bedre regi, klipping og flyt gjør ikke saken bedre når Resurrections tror at visuelt spetakkel og flere aktører på skjermen er beste svar. Ikke misforstå. Enkelte scener imponerer med heftig koreografi og eksplosjoner, men de drukner i majoriteten av helt ordinær og påtvunget unødvendig action.

Nå ble det veldig mye negativitet på en gang for en film jeg faktisk mener er bra, for første halvdel av The Matrix Resurrections overgår alle forventningene ved å leke med akkurat forventninger og by på nysgjerrighetspirrende universbygging som lar både ferske og rutinerte skuespillere vise hvor gode de er. Da blir det litt skuffende at filmen går i sine egne feller ved å bare bli en ordinær action-film med påtvungede kampscener og dramatiske hendelser i siste halvdel som ender opp i en kul, men ufortjent og brå, slutt. The Matrix Resurrections vet på en måte ikke hvilket publikum den ønsker å underholde, så da blir resultatet et sted midt mellom som gjør begge parter helt greit fornøyde. Den er uansett uten tvil nestbest etter The Matrix, og liker du sistnevnte er The Matrix Resurrections et film du bare må se både for nostalgien og første halvdel sin skyld.