Norsk
Gamereactor
anmeldelser
Spore

Spore

Fra mannen bak Sim City og The Sims kommer Spore, et av verdens mest ambisøse spill. Følg livets utvikling fra cellestadie til kompliserte sivilisasjoner. Kim Visnes er vår egen Charles Darwin og har lekt seg med evolusjonsspillet.

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt
HQ

En revolusjon innen spill skjer ikke ofte. Du har spill som Mario 64 som lærte hele verden å spille plattformspill i tre dimensjoner. Wolfenstein som lot dine øyne se det samme som helten. The Sims som lagde underholdning av hverdagsliv og sosial interaksjon. Og nå Spore, et spill om evolusjonen fra cellestadiet til interplanetarisk utforsking av universet.

Maxis og Will Wright har klart å holde tett om det meste som skjer i Spore i mange år nå. De har vist frem litt av de forskjellige stadiene her og der, og Robin Williams har til og med lekt seg med Creature Creator foran spillutviklere på Game Developers Conference. En ting er sikkert, hvis du ikke har vært bosatt under en stein de siste tre årene er sjansen stor for at du har hørt om Spore. Selv om du ikke er spillinteressert.

Så hva er så spesielt med dette, er det virkelig så revolusjonerende som man skal ha det til? Vel, ambisjoner er noe Will Wright vet å promotere, og Wright er også flink til å innfri. Problemet med spill som Spore er at det fort kan stagnere.

Det er ikke det at Spore egentlig gjør noe galt, det er bare at det tvinger evolusjonen frem. Jeg kunne hatt det moro med å bare svømme rundt i cellestadiet i flere timer, men det tar rundt 15 minutter før du er ferdig og spillet ber meg pent om å pelle meg opp på land. Spiller du iherdig kan du komme deg fra cellestadiet til verdensrommet med rundt to timer intensiv spilling. Alle stadiene er ganske simple og lette å ha med å gjøre. Og det er her problemet med Spore ligger. Spillet lar deg ikke holde på med hvert stadie så lenge du vil. Når evolusjonen er ferdig er det ingen grunn til å bli hvor du er da du ikke får flere DNA-poeng til å bruke på utviklingen, den sier simpelthen at du nå har utviklet deg nok til å gå videre.

Dette er en annonse:

Så for å gi en liten pekepinn om hva du har i vente, starter du hele opplevelsen ved å velge en planet i galaksen og hvilken del av spillet du vil spille. Du må så klart - som med alle gode spill - låse opp de øvrige delene av spillet før du kan spille dem. Så du er låst til å starte som en amøbe i et vann fra en meteoritt som har krasjet på planeten du valgte. Her svømmer du rundt, ganske så liten og spiser enten plankton eller andre amøber.

Valgene du tar i skapningsskaperen mellom hvert av småstadiene i de forskjellige hovedstadiene bestemmer hva slags angrep du har, hvor fort du svømmer og andre forsvarsmekanismer. Det er her spillet skiller seg fra alt annet du har sett tidligere. Joda, rollespill har latt deg bestemme utseendet på din figur og hvilke rustninger og våpen du kan bruke. Men Spore drar det hakket videre. Du kan bestemme alt rundt skapningen din. Hvor lang og hvor tykk den er, plasseringen av øyne, våpen og svømmeføtter. Du kan til og med velge å ikke ha øyne, da blir synsfeltet for spillet mindre og du ser ikke så godt rundt deg. Det er din egen fantasi som setter grenser for hva du kan gjøre. Farge- og mønsterkombinasjoner på kroppen er også opp til deg.

Så her er du, med ditt lille dyr i vannet. Du svømmer rundt, spiser litt her og der, plukker opp nye DNA-moduler som lar deg legge til nye våpen og lignende til din lille raring. En ting du alltid vil oppleve er at det er dyr som er større enn deg, samt andre som er mindre. Så mens du svømmer ser du gigantiske dyr under deg som ikke bryr seg om deg fordi du er så liten. Spis litt til og du vokser og hele perspektivet endrer seg. Alle de du drev og spiste på har blitt for små og du må finne nytt bytte. Sånn fortsetter du til du kan bevege deg på land.

Her begynner det jeg kaller World of Warcraft-, eller Diablo-delen av spillet. Du løper rundt og finner andre dyr som du enten gjør til dine venner ved å snakke, danse og ellers sjarmere dem i senk, eller du kan utrydde dem ved å drepe og spise dem opp. Denne delen er en av de lengre i spillet og det er her du hovedsakelig gjør endringer på hvordan dyret ditt ender opp med å se ut på slutten. Her kan du legge til armer, ben og våpen, samt pynte på vesenet, noe som øker karisma og andre ferdigheter. Mellom hvert småstadium kan du endre hele utseendet, legge til og fjerne deler på kroppen, og mye mer. Nok en gang er det bare din egen fantasi som er grensen på hva du kan gjøre.

Dette er en annonse:

Når du endelig har utviklet hjernen til vesenet nok blir du vitne til en morsom liten film med dyret ditt som drar deg inn i neste stadiet til dine små skapninger. Dette stadiet er det jeg vil kalle Age of Empires- eller Command & Conquer-delen av spillet, der dyret begynner å formere seg. Du kontrollerer hvordan rasen din skal oppføre seg mot andre vesener, noe som igjen er med på å forme evolusjonen av vesenet ditt videre. I dette stadiet kan du også kle dine vesener med masker og andre smådetaljer.

Det flotte med Spore er at du er ikke ond fordi du velger å være et rovdyr fremfor planteeter, eller om du velger å utrydde andre vesener og stammer. Dette er tross alt evolusjon, og evolusjon er ikke ondt, det er naturlig. Valgene du tar har en effekt på hva slags sluttprodukt du ender med, men uansett valge defineres du ikke som snill eller slem, du bare eksisterer. Det er opp til deg å bestemme hva du gjør og hvor det hele skal ende.

De to siste stadiene handler om å styre en sivilisasjon og det å utforske universet. Sivilisasjonsstadiet minner om Sim City og Civilization, og du kan basere din fremgang på militær makt, diplomati eller misjonering. Romdelen kan minne litt om Galactic Civilization, og ditt mål er å utforske fjerne deler av galaksen hvor du kan kidnappe dyr fra andre planeter og plassere dem på din egen eller kanskje rett og slett kaste dem inn i en sol. Du kan også, hvis du har teknologien, velge å utrydde hele planeter ved å sprenge dem i småbiter.

Denne delen er hva Maxis ser ut til å ha brukt mest tid på. Som kanskje ikke er rart, med tanke på at du kommer hit på rundt to timer med spilling i de andre stadiene. Det er nok også dette stadiet de fleste vil starte direkte i når man begynner på en ny planet. For det meste vil du ende opp med å fly rundt i ditt romskip, snakke med nye raser og kjøpe "Spice" for å selge det til andre. Kanskje krige litt, utrydde noen sivilisasjoner og lage kornsirkler på planeter for å kommunisere med raser som ikke har vært i verdensrommet enda.

Det er noe i dette spillet for alle. Til og med noen som egentlig ikke er så begeistret for spill vil absolutt bli forelsket i dette spillet. Strategen, perfeksjonisten, casual- og hardcoregameren, dette er ord som i Spores nærvær blør ut i ingenting. Du kan ikke stemple Spore, det er ingen sjanger og alle sjangere samtidig. Simulator er vel det de fleste vil bruke, men det er også et strategi-, rolle-, action- og eventyrspill.

Jeg har alltid satt pris på Will Wrights spill, han er ikke som andre utviklere. Spillene hans har tilsynelatende ingen mål eller mening, det er litt som å sette seg ned med en tegneblokk og bare begynne med en strek, så legge til nok en strek og noen kurver. Holder du på lenge nok sitter du med et mesterverk, og det er litt sånn det føles med Spore. Du bruker mye tid på dyret ditt, og får et slags eierskap over det og forhold til det som ingen andre spill kan måle seg med. Du føler jo så klart noe for figurer i andre spill også, men ikke på samme måte. Dette er din unike skapning, sannsynligheten for at noen andre lager et dyr som er identisk er mikroskopisk.

Noen ting kunne så klart vært bedre, men med tanke på hvor ambisiøst og stort spillet er, så føles det litt smålig å kritisere Maxis for mye. Spillet er tross alt basert på tilfeldigheter som gjør at man ikke kan teste alle mulige kombinasjoner fordi antallet nærmest et ubegrenset. Grafikken er pen, lyden er fantastisk, og kontrollen er intuitiv.

En av de største minusene er mangel på flerspillermodus. Den eneste interaksjonen du har med andre spillere av Spore er via Spore-samfunnet hvor man kan laste ned gjenstander, dyr og kjøretøy laget av andre, samt muligheten å dele dine egne skapninger med resten av verden. Uansett hvor revolusjonerende Spore er, så er det dessverre ingen unnskyldning for å lage et spill som ikke lar flere spille sammen i 2008. Hadde jeg kunne spilt dette med venner så hadde nok spillet vart mye lenger for min del.

Spore er et av de mest unike, revolusjonerende og vakre spill jeg noensinne har spilt, og innfrir på veldig mange punkter. Det er en spennende reise gjennom evolusjonen som virkelig kan få deg til å tenke på hvor ubetydelig menneskeheten er i den store sammenhengen, og hvor mange tilfeldigheter som har avgjort hvordan vi mennesker har blitt som vi er. Det er nok et morsomt eksperiment fra Will Wright, som fortjener å bli spilt av mange.

SporeSporeSporeSpore
08 Gamereactor Norge
8 / 10
+
Uendelig kombinasjoner, passer for alle
-
Litt repeterende, mangler flerspiller
overall score
er vår karakter på tvers av Gamereactor-nettverket. Hva er din? Dette er gjennomsnittskarakteren i alle Gamereactor-landene

Medlemsanmeldelser

  • Snakebite97
    Spore er et evelusjons-spill. Her kan du lage dine egne skapninger som bare fantasien din setter stopper for... og tingene du kan bruke. Grafikken... 9/10
  • Ponduz
    Nice. Will Wright er et geni. Bare han er ambasiøs nok til og gi ut et spill som dette, Den dagen broren min kom hjem fra jobb med dette under... 9/10
  • maggle
    Spore er et spill som mange gamere har sett frem til i mange år. Gamedesigneren Will Wright, som også har skapt bl.a. "The sims", har... 7/10
  • dr_game
    Spore Spore hadde jeg gledet meg til lenge. men det var en liten skuffelse:(. det var morsomt i starten men etterhvert så blir man lei av å gå... 7/10

Relaterte tekster

SporeScore

Spore

ANMELDELSE. Skrevet av Kim Visnes

Will Wright har revolusjonert spillbransjen med spill som Sim City og The Sims. Nå prøver han seg på evolusjon i Spore, og vi har karakteren på innsiden.



Loading next content