Star Ocean: The Last Hope

Da PC-spillere begynte å dytte inn 3DFX-kort i maskinene sine, og 3D-grafikk gikk fra å være kantete og ekkel til å bli skinnende glatt, var det noen få av oss som påpekte at det av og til ble for glatt. I 3D-aksellerasjonens barndom så spillfigurer ut som glatte barbiedukker, og skitne vegger og gulv ble til plastikklignende overflater. Alt så rent og falskt ut. Urealistisk, rett og slett, inntil grafikerne begynte å mestre teksturene sine slik at spillene fikk et mer naturlig og realistisk preg.

Tri-Ace har ikke helt hengt med på utviklingen her. Star Ocean er nemlig skinnende glatt fra topp til tå, med figurer som ser ut som en blanding av Toy Story og Ivo Caprino, og bakgrunner som stråler i sollyset slik at man nesten blir blendet. Noe av sjarmen fra todimensjonale gamle konsollrollespill er nemlig at utviklerne var nødt til å formidle sjarmen gjennom noen enkle pennestrøk for å få meg til å tro at jeg befant meg i en annen verden. I Star Ocean tror jeg aldri på illusjonen, alt ser for falskt og plastikkaktig ut rundt meg.

Men nok om grafikken for en stund, du lurer sikkert på hva slags spill Star Ocean: The Last Hope er. Et nokså tradisjonelt japansk rollespill. Full av klisjeer. En grusom krig har ødelagt jorda, og en rekke gigantiske romskip er på jakt etter et nytt levested for menneskene. Flere av disse kræsjer på en jungelaktig planet, og dermed er et eventyr på godt over 40 timer i gang.

I starten av spillet får jeg boltre meg som den unge piloten/soldaten Edge Maverick (fantastisk navn!), en blond barbiedukke med følelsesregisteret til en Ivo Caprino-dukke. Etterhvert får han hjelp av en rekke andre mer eller mindre kjønnsforvirrete figurer, og man kan velge selv hvem man føler seg mest komfortabel med å kontrollere i kampene.

Det er nemlig kampene som er hjertet og sjela til Star Ocean: The Last Hope, og her løper spillet i ring rundt mange andre japanske rollespill. De actionbaserte kampene gir deg direkte kontroll over en figur i laget ditt, og du må slåss selv mot fiendene. Systemet har dybde nok til at det er masse å mestre, å utføre et blindside-angrep der du unnviker fiendens angrep i siste sekund og blir belønnet med å få en streng av critical-angrep på siden av fienden krever god timing og mye trening. Og du kan når som helst bytte figur og spille andre som krever andre taktikker, for eksempel med buer eller magi. Kampene i Star Ocean: The Last Hope er en balansert actionfest der man forsøker å bygge opp bonuser og angripe strategisk med full kontroll over sin egen figur.

Men uansett hvor digge kampene er blir det litt for mange av dem. Heldigvis dukker ikke fiendene opp som usynlige monstre som slår kloa i deg fra ingensteds hen og kaster deg inn i kampskjermen, du ser de foran deg mens du utforsker og kan gå rundt de hvis du vil. Men de er overalt, og kanskje er det min oppdragelse, men jeg klarer liksom ikke å la de være i fred, jeg føler jeg går glipp av verdifulle erfaringspoeng og skatter, og slåss gang på gang på gang mot de samme fiendene i de samme kampene.

Med jevne mellomrom møter man digre bosser, og disse kampene setter det du har lært så langt på en prøve. Jeg har egentlig sjelden opplevd så spennende bosskamper i et rollespill, bosskampene er definitivt et høydepunkt i spillet.

Det er ikke historien, som er relativt standard rollespillsvada. Det åpner bra med ødeleggelsen av jordkloden og en relativt mørk stemning, men faller fort ned til tradisjonelle gamle japanske rollespillnormer. Moderne fortellerteknikker fra for eksempel Persona eksisterer ikke, her er det lange filmklipp og mellomsekvenser som gjelder mellem de eviglange kampene. Jeg synes ikke spillfigurene har styrke og utstråling nok til å bære spillets historie på sine skuldre, og kjenner derfor at jeg jevnlig må motivere meg selv til å spille videre.

Star Ocean: The Last Hope ender opp som et litt over middels japansk rollespill. Det sliter med nestegenerasjonsgrafikken sin, som får figurene til å se ut som leketøysdukker og bakgrunnene blir glinsende falske plastkulisser. Musikken er middelmådig og de engelske stemmeskuespillerne er langt under par. Spillet har dog et fabelaktig kampsystem som utfordrer deg hele veien, og der kampene i rollespill ofte er det du må holde ut for å komme videre i historien er kampene i Star Ocean grunnen til at du kommer til å holde ut resten av spillet.

Elsker du japanske rollespill og har masse tålmodighet er det faktisk en god del fornøyelig tidsfordriv i Star Ocean: The Last Hope, men det krever at du er dedikert og inspirert. Er du ikke det kan du like gjerne spare pengene til Final Fantasy XIII kommer om et års tid.