Star Overdrive

Jeg ble umiddelbart begeistret for Star Overdrive da det landet i innboksen min. Begeistringen fortsatte da jeg lastet opp dette lovende sci-fi-eventyret, og jeg ble møtt av noen strålende stiliserte bilder før jeg landet i et stort åpent rom, klar til å utforske med mitt trofaste hoverboard. Vel, hoverboardet som karakteren vår BIOS har gitt til NOUS, jenta han leter etter i dette oppdraget.

Star Overdrive er sterkt inspirert av Breath of the Wild og andre åpne sandkasseopplevelser, og tar formelen med en åpen verden som du kan utforske i ditt eget tempo, og legger til et hoverboard. Det høres kanskje ikke så mye ut, men det tilfører i bunn og grunn et traverseringselement som i stil og finpuss ligner på svingen i Marvel's Spider-Man, og tar det med på reisen din. Du kommer ikke til å bruke timevis på å gå fra punkt A til punkt B, for i stedet kan du hoppe fra sanddyne til sanddyne, og løfte deg over de røde og solbrune slettene som utgjør det aller meste av verden.

Som i Breath of the Wild har Star Overdrive en oververden og mindre underjordiske segmenter der du får krefter som et kortdistanseangrep, evnen til å gripe gjenstander med telekinese og hoppeputer som du kan plassere på bakken. Disse evnene lar deg navigere i de underjordiske puslespillområdene, og fungerer egentlig som helligdommer som skjuler oppgraderinger til figuren og brettet ditt. De er godt utformede tillegg til hovedeventyret, og tvinger deg til å ta en pause i akkurat passe lang tid før du finner løsningen. Ikke for enkelt, men heller ikke så frustrerende at du får lyst til å gi opp og bare søke etter en guide på nettet.

Der jeg syntes gåtene i undergrunnen - sammen med tårnene og borene som er spredt rundt på kartet - var morsomme og givende å utforske, kan jeg ikke si det samme om kartet som helhet. Star Overdrives kart er ganske stort, og mangler variasjon i designet. Blandingen av ørken og rødt løvverk er visuelt sett helt ok, men når du seiler gjennom det i timevis på svevebrettet ditt, gleder du deg over å skifte landskap i de underjordiske segmentene. Det samme visuelle uttrykket bidrar til at kartet føles lite til tross for sin størrelse, og følelsen av skala blir bare mindre av at det mangler ekstra elementer i oververdenen. Hoverboardet gir deg en følelse av fart, ja, spesielt når du oppgraderer det, men har farten egentlig noe å si hvis jeg står stille og spretter fra sanddyne til sanddyne i en lengre periode for å nå neste mål? Å reise i Breath of the Wild og spesielt Tears of the Kingdom føltes aldri som et ork, mens jeg ikke kan si det samme i Star Overdrive.

Og det er egentlig synd, for svevebrettet er godt designet. Det er ganske svakt i starten, men det er likevel veldig gøy å sveve rundt på kartet og gjøre triks i luften. Etter hvert som du finner flere materialer, kan det være mer spennende å oppgradere det enn din egen figur. Oppgraderingene av svevebrettet ditt går i stor grad ut på at du samler inn materialer fra fiender og floraen i oververdenen, og deretter kombinerer dem med en del du finner under bakken for å forbedre et bestemt aspekt ved brettet ditt, fra hastighet til balanse. Jeg syntes ikke at svevebrettet var så vanskelig å kontrollere til å begynne med, men da jeg hadde lagt til noen deler, var det en drøm å kjøre.

Svevebrettet er virkelig toppen av Star Overdrive, noe som på en måte er bra, for det er på en måte salgsargumentet her, men det gjør også at resten av spillet føles som ekstra, unødvendig fett. Kampene, for eksempel, føles som noe som egentlig ikke hører hjemme, bortsett fra sjefskampene mot massive monstre som - du gjettet riktig - benytter seg av svevebrettet. Ved hjelp av en keytar (keyboard og gitar) kan du banke fiender med enkle kombinasjoner mens det holografiske instrumentet lager en passende sci-fi-lyd. Den typen lyd du og vennene dine ville laget når dere lekte Jedi og Sith i hagen. Dessverre for Star Overdrive tror jeg at de imaginære spillene hadde bedre kamper. Angrepene føles vektløse til tross for lydeffektene, fiendene reagerer knapt, og du føler aldri at verken du eller rompinnsvinet du kjemper mot gidder å engasjere deg. Det er på en måte scenekamp, og det fikk meg til å ønske å unngå kamp så mye som mulig.

Det hjalp ikke at spillet i nesten hver eneste kamp jeg møtte, minnet meg på at jeg kunne gjøre et tungt angrep og luftangrep. Jeg fant ikke noe alternativ for å slå av denne veiledningen, og det ødela en allerede rytmeløs kamp. Jeg kan tenke meg at disse anmassende veiledningene ikke er tilsiktet, siden jeg hadde gjort en god del tunge angrep og luftangrep da de fortsatt dukket opp, men det gjør dem ikke mindre frustrerende.

Star Overdrive føles stort sett som en god demo av et flott spill. Det er noen virkelig sterke kjerneelementer som svevebrettferden, den mystiske historien og den visuelle stilen, men disse motvirkes like mye av de negative sidene. Sandkassestrukturen til Star Overdrive ser ut til å virke mot sin hensikt, og bidrar bare til å skjule de positive sidene og få det livløse kartet og kampene til å stikke seg ut som litt grønt i den røde og solbrune verdenen.