Star Trek: Into Darkness

Det var et aldri så lite kunststykke J.J. Abrams presterte da han leverte Star Trek, den ellevte filmen i lang og ærverdig rekke, i 2009. Ikke bare fikk serien en aldri så liten vitamininnsprøytning med den actionfylte filmen, men både gamle og nye fans kunne nyte filmen like mye. På toppen av det hele blir J.J. Abrams historisk når han i 2015 lanserer den neste Star Wars-filmen. Da er det kanskje ikke så rart at forventningene mine til Star Trek: Into Darkness innledningsvis var høye.

Men der Star Trek var en actionfylt reise som samtidig lekte med konvensjonene og tradisjonene gamle fans hadde blitt vant til innenfor universet, er Star Trek: Into Darkness farlig nær kræsjlanding. Og da tenker jeg ikke først og fremst på at Kirk & Co møter sin farligste fiende noensinne...

Nok en gang følger vi den unge og eplekjekke kaptein Kirk og hans mannskap ombord stjerneskipet USS Enterprise. Denne gangen fører de vågale handlingene hans til at han blir degradert, men det tar ikke lang tid før mannen igjen må i aksjon. En ny fiende ved navn John Harrison gjør sitt inntog og Kirk, som i utgangspunktet ble degradert for ikke å følge ordre, blir gjeninnsatt som kaptein for å eliminere Harrison. Ordrene skal følges blindt, får den unge kapteinen med autoritetsproblemer beskjed om.

Altså: Først degraderes Kirk for ikke å følge ordre, og deretter blir han gjeninnsatt for å følge ordre blindt. Er det flere som ser problemet her?

Man kan henge seg unødvendig mye opp i selvmotsigelser i filmer, og en kjerneregel er at man ikke diskuterer disse mens filmen ruller og går. Problemet med Star Trek: Into Darkness er bare at den etterhvert fortaper seg i denne typen uregelmessigheter og plotthull som gjør det vanskelig å svelge det, til og med som popcornfilm. Bedre blir det ikke av at andre halvdel av filmen nærmest gir opp å fortelle en sammenhengende historie, og klimakset filmen bygger opp mot uteblir. Som Spock ville sagt det: Det er ikke logisk konsistent (ikke er det moro heller, men den slags bryr ikke vulcanere seg om).

Situasjonen blir heller ikke bedre av at hele filmen forsøker å fremstå som eneste lang cameo-fest. Nå er referanser i og for seg ikke nødvendigvis noe galt, ikke minst når man har med en såpass gammel og ærverdig serie som Star Trek å gjøre. Problemet oppstår imidlertid når referansene skvises inn på bekostning av den enkelte film. Star Trek fra 2009 løste elegant dette problemet ved å snu opp-ned på referansene og utnytte dette til å skape et spennende plott som bar filmen på individiuelt plan. Star Trek: Into Darkness satser på sin side på å gi deg den ene referansen etter den andre, og på denne måten håpe at du koser deg så mye at du ikke legger merke til det sviktende plottet og at filmen ikke står stødig på egne bein.

Likevel har filmen sine øyeblikk. Simon Pegg stjeler fremdeles rampelyset i hver eneste scene han er med i som Scotty. Selv han blekner imidlertid hver gang Benedict Cumberbatch entrer scenen i rollen som John Harrison. Et par dialogscener mellom Harrison og Kirk hvor den ene fremstår som en tydelig motsetning til den andre, mye takket være kreativ filmteknikk, bærer filmen langt bedre enn alle forsøkene på referanser. Filmteknisk og effektmessig er også filmen underholdende, selv om J.J. Abrams godt kunne tonet ned lensflare-faktoren noen hakk.

Star Trek: Into Darkness blir muligens den siste filmen Abrams får regissere før han lanserer Star Wars: Episode VII i 2015. Dersom Star Trek: Into Darkness er målestokken vi skal benytte i så måte, kjenner jeg at jeg er fylt med velbegrunnet skepsis.