Starfield

Bør jeg være en religiøs fanatiker? En person som har blitt utsatt for eksperimenter og har utenomjordisk DNA i blodet? Eller kanskje jeg har et luksuriøst hjem et sted der ute blant stjernene? Å skape sin egen karakter i Starfield føles som en mektig avgjørelse. Det er her og nå jeg bestemmer hvem jeg vil være i hundrevis av timer med romfartseventyr, og det er mange alternativer å velge mellom.

Til slutt har jeg funnet frem til en person med trekk fra en rocker fra 80-tallet og en eventyrer fra 70-tallet, og jeg er fornøyd. Jeg tenker at jeg skal prøve å fokusere mer på historien denne gangen enn jeg pleier å gjøre i Bethesdas rollespill, og starter eventyret.

Det er alltid noe spesielt med å spille Bethesdas eventyr. Det finnes rett og slett ikke noe lignende. Joda, det finnes velskrevne og massive rollespill med nesten samme frihet, men da er produksjonsverdiene på et helt annet nivå i stedet. Derfor føles det halvt magisk å ta de første skrittene som gruvearbeider, en karriere som selvfølgelig ikke kommer til å vare særlig lenge ettersom skjebnen har andre planer for hovedpersonen min.

Det som møter meg er en veldig vakker, svært detaljert spillverden som flyter bedre enn noe annet Bethesda-spill jeg har spilt på konsoll tidligere. Dessuten tar det ikke lang tid før jeg innser at også kampene er upåklagelig designet. Riktignok er det fortsatt et rollespill i bunn og grunn (du kan til og med velge synlige tall for å se hvor mye skade angrepene dine gjør), men det føles som et virkelig godt actionspill enten jeg er i gang med vanvittig skyting eller prøver å stikke en intetanende rompirat i nakken med en øks.

Det er kort sagt et veldig godt førsteinntrykk. Innledningsvis klarer jeg faktisk å holde meg til planen om å forsøke å fokusere på kampanjen, som jeg i utgangspunktet har bestemt meg for å droppe å fortelle om. Dette er delvis for å spare deg for spoilere og delvis fordi det sannsynligvis ikke finnes rollespill der hovedhistorien er så uviktig som i Bethesdas kreasjoner. Den er flott og velskrevet, men her kan du oppleve fantastiske eventyr uten å spille hovedhistorien et eneste sekund. Men allerede etter to timers spilling har jeg en enorm liste med oppdrag og oppgaver som venter på meg. En eldre mann snakker om trær i den gigantiske byen New Atlantis, en person i slummen mistenker at noen stjeler strøm, og noen andre vil at jeg skal skanne en fjern planet.

De som kan sine Bethesda-spill, vet at oppdragene ofte er overraskende lange og velskrevne, og snart tar jeg meg selv i å sette hovedkampanjen på pause til fordel for andre ting. Mulighetene føles nesten uendelige. Det er mange planeter å lande på, det er mange romstasjoner å besøke, og rommet utenfor de mest bebodde verdenene er fullt av trafikk. Noen av skipene er vennligsinnede (om du ønsker å være vennligsinnede tilbake er selvsagt opp til deg), mens andre er pirater, noe som ofte fører til kamper jeg vil sammenligne med Star Trek snarere enn Star Wars. Du kan flytte rundt på parametere som justerer hvor mye energi hvert aspekt av skipet ditt har, og du kan også skaffe deg nye som passer din stil. Eller kanskje være en romgangster som stjeler nyttig utstyr? Jeg har flydd rundt med det som best kan beskrives som et transportskip for å få plass til alt byttet mitt.

De mange eventyrene tar meg raskt rundt til flere interessante steder i galaksen. Jeg forelsket meg raskt i Neon, en slags gigantisk fiskerigg på en vannplanet. Her har verden blitt cyberpunk med glatte frisyrer, grådige gigantselskaper, gjengkriger, korrupsjon, graffiti og selvfølgelig neonskilt. Det er flere fantastiske eventyr og en virkelig interessant verden å utforske, og jeg skal spare deg for detaljene så du kan oppdage hvor hardt livet kan være her på egen hånd. En annen eventyrfavoritt er Red Mile, og de som liker Hunger Games vil raskt føle seg hjemme i denne kasinoverdenen på en permafrostplanet.

Min personlige favoritt så langt er Akila. Den kan best beskrives som det ville vesten i verdensrommet. Byens grunnleggere er tidligere jordboere som konservativt holder fast ved sine tradisjoner, noe som skaper en ganske naturlig forlengelse av en sci-fi sørstatsby. I tillegg er menneskene som bor her veldig glad i jordiske gjenstander, noe som i seg selv skaper en slags merkelig nostalgisk trøst.

Dette er selvfølgelig bare en dråpe i havet i dette helt gigantiske eventyret. Vi snakker om hundrevis av timer med eventyr der konseptet med å "skape sin egen underholdning" faktisk er sant. Hvis du liker tanken på å bygge en haug med utposter for å få en god flyt av råvarer, kanskje kjøpe/selge romskip, stjele alt du kan få tak i eller bare oppdage og plyndre forlatte rombaser etter mislykkede koloniseringsforsøk - så gjør du nettopp det. Starfield prøver ikke på noe tidspunkt å få deg til å spille på en bestemt måte, men informerer deg bare om at det finnes alternativer. Hvis du ønsker å gjøre noe helt annet, er det opp til deg.

Jeg synes også at nivåsystemet Starfield er veldig smart. Selv om det i utgangspunktet er et utvalg av ferdighetstrær i en rekke kategorier der du låser opp ting for å få tilgang til nye, er det lagt inn en vri i miksen. Hvis du for eksempel vil låse opp en egenskap (som min personlige favoritt, Persuasion), må du fullføre en utfordring som involverer den før du kan gå videre og stige i nivå igjen. Dette får deg nesten automatisk til å spille på en bestemt måte som passer karakteren din.

Jeg vil også trekke frem en litt mindre ting, som jeg likevel setter stor pris på. De siste årene har det blitt stadig vanligere at spillutviklere bruker musepekere i spillmenyer til konsoller. Men å styre en musepeker med en analogpinne er og blir en dårlig løsning. Heldigvis har Bethesda valgt å investere i noe eget, og med unntak av den nevnte levelingen er menyene tilpasset en kontroller, noe som gjør dem ekstremt raske. Dette akselereres ytterligere ved at jeg kan favorisere elementer slik at jeg raskt får tilgang til dem ved å klikke et visst antall ganger på D-padden. Veldig, veldig nyttig og noe jeg håper at flere utviklere vil følge etter, slik at vi som spiller med en kontroller slipper å bruke en markør.

Som du sikkert kan gjette, er jeg ekstremt fornøyd med Starfield, som også er smart designet. Det er sci-fi som alltid føles i det minste litt forankret i virkeligheten, noe som gir det en ganske unik følelse. Det er også episk å besøke de forskjellige planetene, nettopp fordi de er så godt laget at de faktisk føles som virkelige verdener. Jeg vet at noen på forhånd var bekymret for at enkelte planeter ikke er viktige for historien og mer er fyllstoff for de som vil se mer av universet. Men akkurat som med alt annet i Starfield, hvis du ikke synes noe er gøy, er det bare å la det være. Hvis du ikke liker å besøke en planet og se hvordan en alternativ verden kan se ut (og kanskje skanne noen livsformer og finne mineraler), så gå et annet sted.

Maksimal poengsum, da? Nei, selv om jeg er mye nærmere å gi Starfield en tier enn en åtter, er det noen få aspekter som hindrer meg i å gi maks karakter. Det ene er det tekniske aspektet. På forhånd var det en del snakk om at Starfield for Xbox Series S/X kjører med 30 bilder i sekundet i stedet for 60. Ingen tvil om at jeg hadde foretrukket sistnevnte, men stabile 30 er bedre enn jeg noen gang har spilt et Bethesda-spill på, og for meg var det aldri noe stort problem. Det er singleplayer og et rollespill, det er ikke på langt nær så viktig med 60 FPS som i Call of Duty. Men dessverre er det ikke stabile 30, og ved flere anledninger har bildefrekvensen hakket mer enn jeg synes er greit.

Det andre problemet er også av teknisk karakter. Bethesda har sagt at dette er deres mest teknisk sofistikerte og feilfrie spill noensinne. Og jeg er enig med dem. Men la oss være ærlige, lista ligger ikke superhøyt. Starfield har noen bugs. Selv om jeg på rundt 50 timer "bare" har hatt to krasj, har jeg også hatt et oppdrag som var vanskelig å fullføre, fiender som setter seg fast i luften, og ting som dialoger som looper og jeg ikke kommer ut av. Jeg aksepterer en viss mengde bugs i et spill som dette (jeg har aldri spilt en helt bugfri AAA-tittel), og det er definitivt ikke mange bugs - men det er dessverre mer enn jeg har lyst til å gi maks karakter.

Når det er sagt, er en nier helt perfekt. Dette er et sant mesterverk som jeg har spilt nesten hver time siden jeg fikk det. Ikke fordi jobben krever det, men fordi jeg har lyst. Og nå som anmeldelsen er skrevet, føler jeg det samme igjen, det klør i fingrene etter å oppdage flere planeter, mystiske verdener og sjekke ut romvesener som får Xenomorph, ET og Alf til å se gammeldagse og kjedelige ut til sammenligning.

Det er rett og slett få spill som tilbyr så mye innhold, men som samtidig har kvalitet. Tidløse klassikere som The Elder Scrolls V: Skyrim og Fallout 4 føles rett og slett begrensede i sammenligning, men har likevel den samme herlige følelsen av eventyr som venter rundt hvert hjørne. Stol på meg når jeg sier at du ikke vil gå glipp av dette.