PC-versjonen av State of Decay er endelig her. Dette er et spill som ble utgitt på Xbox Live Arcade for noen måneder siden, og det ble raskt det største spillet på plattformen. Og det er ikke uten grunn. State of Decay er et av årets kuleste spillopplevelser, men det er ikke uten sine mørke sider. Spillet er testet på Xbox 360 og PC, men anmeldelsen tar for seg PC-utgaven spilt med en 360-kontroller.
Dette er et spill hvor du får som oppgave å ta vare på en voksende gruppe med overlevende etter zombieapokalypsen. Ja, dette er et konsept du har vært borte i før, ikke sant? Men det til tross har vi med et tilfredsstillende dypt spill å gjøre her. Du har til enhver tid én hovedbase, og det er opp til deg hvor mange forskjellige sikkerhetsposter du vil ha i tillegg. Disse er greie å ha hvis du ønsker å holde zombier unna hjemmet ditt, så det lønner seg å plassere dem på strategiske punkter.
Høres det ut som jeg beskriver et strategispill? Det er mye strategi inne i bildet, men alt gjøres fra tredjepersonsperspektiv. Alle menneskene i din gruppe er også spillbare figurer som du kan ta med ut på jakt etter mat og andre forsyninger. Hver og en har forskjellige ferdigheter og personlighetstrekk, og skulle noen dø er de borte for alltid.
State of Decay byr på en ganske stor verden som du kan utforske på måfå, men du har sjelden tid til å gjøre nettopp det. Du blir hele tiden bedt om å gå å redde noen andre overlevende, eller løse en konflikt mellom to stykker i gruppen din, så når du først er ute på tur, er det gjerne med et spesifikt mål i sikte. Dette høres kanskje negativt ut, men for min del er det et av elementene som gjør dette spillet så bra. Du har hele tiden hastverk. Om det ikke er at du trenger nye forsyninger, er det fordi figuren du spiller som begynner å bli sliten, noe som kan være fatalt når man bærer på masse utstyr for så å bli overrumplet av litt for mange hjernespisere.
Det er kjipt å dø. Ikke bare mister du figuren det er snakk om for alltid, men du blir nødt til å se på at de blir revet i filler mens flere og flere zombier strømmer til for å få seg en liten smakebit. Dette foregår i flere sekunder før du endelig blir satt i skoene til en av dine andre overlevende, for så å få beskjed om at du kan finne sekken til personen som nettopp døde for å gjenvinne noe av utstyret. Misforstå meg rett, dette er ikke et spill med en veldig sterk historie. Heller ikke har det figurer med personligheter som du faktisk kan bli glad i. Det er ikke derfor jeg blir lei meg når de dør, men heller fordi man knytter et visst bånd til dem - rett og slett fordi faren for å dø er der hele tiden.
Og siden de alle har forskjellige ferdighetsnivåer, får du deg gjerne noen favoritter. Og siden du bruker favorittene oftere, styrker du dermed evnene deres enda mer. Så når disse først stryker med mister du ikke bare muligens favoritten, men du blir også sittende igjen med en gruppe som er litt svakere enn den var tidligere.
Dette elementet av permanente forandringer gjelder ikke bare spillets figurer. Finner du deg en kul ny bil, så gjelder det å kjøre skikkelig. Skulle du totalvrake den, er den borte for alltid. Ingen biler kommer tilbake, og selv om det finnes et par stykker av alle sammen, er det likevel et ganske begrenset utvalg. Her gjelder det å være sparsom, og hvis ditt neste oppdrag ikke er så veldig langt vekk, kan det faktisk lønne seg å spasere. Men husk å ta med noen nærkampsvåpen, gjerne et sverd eller to. Kanskje også noen granater eller et maskingevær. Jo mer, jo bedre.
Spillets kampsystem er interessant, men ikke helt strøkent. Skytingen er ganske typisk, men en smule upresis. Det går som oftest greit, og det gjør også at du blir litt ekstra redd for å løsne skudd - for som med resten av dette spillet, har du også begrenset med ammunisjon. Men nærkamp er rimelig tilfredsstillende. Du slår med A, X og Y-knappene, og holder du inne en av skulderknappene
får du kraftigere variasjoner av de vanlige slagene, som til gjengjeld bruker litt mer energi. B-knappen brukes til å dukke unna angrep, og holder du den inne setter du deg på huk, slik at du lettere kan snike deg rundt hjernejunkiene.
Mitt favorittangrep er RB + X, som får figuren din til å sparke zombien foran deg på bakken, slik at du så kan knuse skallen mot bakken for å gjøre slutt på ham raskt. Men det er som sagt ikke helt strøkent, og du vil støte på problemer her og der. Noen ganger vil for eksempel zombier gjøre skade på deg gjennom en vegg, uten at du kan gjøre det samme tilbake.
Det hender også at slagene rett og slett ikke registreres, og en gang i blant setter du deg fast i omgivelsene eller fryser i noen fatale sekunder. Heldigvis er ikke dette noe som skjer hele tiden, men det er likevel noe du vil oppleve her og der. Når det kommer til kontrollen i seg selv har jeg ingen problemer, så lenge jeg spiller med en 360-kontroller. Keyboard-oppsettet er latterlig dårlig, og kan på ingen måte anbefales.
Spillet sliter ikke bare når det kommer til kampsystemet heller. Bilkjøringen er direkte elendig, og de tekniske problemene er mange og uforståelige. Dette er ikke en opplevelse som kan skilte med solid bildeoppdatering, og noen ganger må spillet ta seg en pause for å laste inn nye områder. Det hjelper å ha en solid rigg, og problemet er definitivt mindre på PC, men uansett om du spiller på PC eller 360, så vil du støte på hakking. Jeg har en maskin som på ingen måte burde ha problemer med dette spillet, og det er høyst sannsynlig at problemet ligger i dårlig optimalisering.
Men til tross for flere ganske seriøse problemer, elsker jeg State of Decay. Det er bare noe ved følelsen jeg får når jeg titter på kartet for å finne ut hva jeg skal gjøre videre. Skal jeg lete etter materialer for å oppgradere utkikkstårnet i basen min? Eller skal jeg bygge et verksted slik at bilene mine fikses over tid? Skal jeg ta kontakt med andre overlevende, i håp om at de vil knytte seg til min gruppe, eller skal jeg gjøre oppdrag for en annen gruppe i bytte mot mer ammunisjon?
En av de siste tingene jeg gjorde i spillet før jeg satt meg ned for å skrive denne anmeldelsen, var å flytte hovedbasen min til en bondegård en liten kjøretur fra kirken jeg begynte med. Jeg angrer ikke! Nå bor jeg ikke lenger i byen, så det er lengre reisevei til eventuelle bygninger å ransake for forsyninger, men det er også et betydelig mindre antall zombier her ute. De store gresslettene rundt basen gjør det også veldig lett å se dem god tid i forveien når de er på vei mot gården min. Jeg lever også ut The Walking Dead-fantasien min, og det er kanskje det som er kjernen i State of Decay.
Dette er et spill som krever litt fantasi fra spilleren. Historien er som sagt ikke spesielt god, og jeg er likegyldig til figurene som personer, men likevel er jeg litt stolt av min gruppe overlevende. Vi er nå 28 stykker, så det begynner å bli litt folksomt. Det er snart på tide å bygge noen nye senger, og nå som vi har så mye ekstra mat kan vi kanskje koke opp et skikkelig festmåltid for å få opp moralen i leiren. Jeg får nemlig så dårlig samvittighet hvis jeg ser at et valg jeg har tatt går ut over leiren på en negativ måte.
Spillet har ingen spesielt revolusjonerende funksjoner, men måten alt er satt sammen på skaper en veldig spennende spillopplevelse. Det er en dynamikk som fungerer kjempebra her, men den er ikke nødvendigvis særlig avansert. Si at du befinner deg inne i et hus på søken etter bensin til leiren. Du lager litt for mye lyd mens du leter, og en enkelt zombie kommer brasende gjennom døren. Det er ikke noe problem, tenker du i det du setter balltreet i pannen på det vandrende liket. Men det du ikke tenkte på, var at fire andre zombier hørte oppstyret, og snart har du flere enn du kan telle på vei mot bygningen du befinner deg inne i.
Du haster med å banke noen planker på vinduene, men lyden tiltrekker bare flere. Heldigvis vil plankene holde dem ute litt lenger, men nå kommer en hel haug inn bakdøren. Du fyker opp i andre etasje, og etter du har brukt opp all ammunisjon og ikke har mer energi til å sloss, kaster du deg ut av vinduet i et siste forsøk på å fortsette livet. Det virket! Zombiene som fortsatt prøver å slå istykker plankene du spikret opp la ikke merke til at du landet på bakken bak dem, og selv om du ikke har mye liv igjen i deg, klarer du såvidt å krabbe tilbake til leiren. Du får hente bensinen en annen dag.
Spillet snubler i seg selv hele tiden, og det er veldig trist at så få av de større problemene har blitt fikset siden spillet ble lansert på 360 - det til tross for en lang ventetid for PC-versjonen. Men selv med alle de tekniske problemene, klarer jeg ikke å legge spillet fra meg. Jeg har nå spilt i 18 timer, og jeg har ingen planer om å gi meg med det første. Dette er et fantastisk spill, og for min del er det uten tvil et av årets feteste.