Stereoskopisk glede

Hvorfor har tanken om 3D plutselig og igjen begynte å pirke i folks kollektive nysgjerrighet? Har utviklere og utgivere som eneste mål å ri på den asurblå Avatar-bølgen, var 3D-effekten i denne filmen virkelig så god at en hel bransje lot seg bergta og lulles inn i fantasien om en stereoskopisk fremtid? Kanskje. Som produsentene selv sier det: tiden er moden. Det er nå teknologien er avansert nok til å formidle et tilfredsstillende og velfungerende 3D-bilde, det er nå vi er klare for større 3D-opplevelser enn løsøre som blir kastet veggimellom, ut av skjermen og opp i ansiktet på seerne. Helt seriøst - nå.

Både Microsoft, Sony og TV-produsentene er unisone i sitt utrop og sine spådommer, her skal det gå unna og snart sitter dere alle i bunkersen med hver deres 3D-TV og medfølgende robotbriller. Hva skal vi egentlig tro her? Jeg er på ingen måte noen 3D-guru selv, inkludert de fleste av dere andre, men dette er også grunnen til at jeg spør så betimelig. Etter å ha sett animasjonsfilm og naturprogram på diverse LED-skjermer med 3D-støtte, vært på kino og spilt noen 3D-kompatible spill, er konklusjonen uklar. I enkelte tilfeller er det riktig så lekkert, i andre tilfeller er det riktig så unødvendig.

For midlertidig å holde oss innenfor spilldomenet nevner jeg spill som Tumble, Wipeout, Motorstorm, Call of Duty: Black Ops og Gran Turismo 5, alle en del av dette digre, kaleidoskopiske fremtidsbildet med tre dimensjoner og dybdeeffekt. To av disse gjorde meg fysisk kvalm etter en drøy halvtime, de resterende kunne like gjerne spart seg for funksjonen. Kvalmen skyldtes shutter-brillene, som via LCD åpner og lukker seg i korrespondanse med det som skjer på skjermen (ikke de samme som vi bruker på kino, altså).

Likegyldigheten skyldtes hvor lite formålstjenlig effekten har vist seg å være, det vil si hvorfor vi i alle dager skal betale i dyre dommer for en teknologi som ikke tilfører opplevelsen noe i det hele tatt. I spill som Black Ops er det for eksempel helt åpenbart at 3D er klistret på i siste liten - ikke bare fordi 3D-støtten i dette spillet har fått like mye mediedekning som Paralympics i kabal, men fordi effekten enkelt og greit bare er der. Den funker ikke. Jo da, vi får litt dybde i bildet og en illusjon av potensial, men fiendene blir vanskeligere å se, øynene blir raskere belastet og fra tid til annen fremstår enkelte objekter som svøpet i en svak silhuett. Dette er følgelig resultatet av små lugg i oppdaterings-frekvensen på brillene, som jo er nødvendige å bekle seg med for å nyte stereoskopisk bilde.

3D skal for øyeblikket være klappet og klart for en renessanse; en renessanse ingen egentlig kjenner så godt til og ingen egentlig mener så veldig mye om. Kanskje har det noe å gjøre med at man først er nødt til å kjøpe seg en 3D-TV til minst 10 000, deretter en spillkonsoll som støtter 3D (Xbox 360, Playstation 3) og til slutt et par briller som må lades opp før bruk, 700 kroner stykket. Det eneste vi ikke trenger å kjøpe er et USB-kjøleskap, for hva i allverden skal vi med det. Og hvorfor i allverden skal vi knuse alle sparegrisene i huset for å benke oss foran skjermen med et dybdebilde som gjør oss både småkvalme og tilleggsvis varierer enormt i kvalitet? En av toppene i spillselskapet Ubisoft mener det bidrar til økt innlevelse i spillet, men har til gode å støttes opp av troll i ordet. EA Sports-sjef Peter Moore er derimot mer skeptisk, da han mener at konsekvensen blir lassevis med spill som bruker funksjonen uten egentlig å ha den integrert i utviklings-prosessen, og hei, god dag, Black Ops.

3D-opplevelsen i film er også ganske varierende. Dette øker ikke bare risikoen for feilkjøp hos forbrukerne, men også inntrykket av 3DTV-er og fenomenet som en helhet. Har du gått til innkjøp av en TV med mulighet for 3D er det også stor fare for at du ikke skjønner helt hvorfor entusiastene skriver side opp og ned om bildeforskjellen, kvaliteten og opplevelsen. Det er nemlig kun et knippe kompatible filmer tilgjengelig - ikke engang trendsetteren Avatar har vært tilgjengelig for allment kjøp innen nå (3D-versjonen ble lansert for offentligheten 1. desember).

Animasjonsfilmen Cloudy With a Chance of Meatballs (Det regner kjøttboller) er blant dette knippet, en film vi umiddelbart smalt inn i Bluray-drevet og lot male skjermen i redaksjonslokalet. TV-en tilhører Samsung 7-serien som er en av de første LED-skjermene med 3D-støtte, der man finner en egen knapp på fjernkontrollen dedikert funksjonen.

I motsetning til for eksempel Monster House og South Africa World Cup 2010 (to av de få 3D-filmene som for øyeblikket er tilgjengelig i butikk), er Det regner kjøttboller en tydelig gjennomarbeidet film med tanke på 3D-bilde. Hvorvidt dette har årsak i større innsats fra filmskaperne eller rett og slett fordi det er snakk om en animasjonsfilm, har jeg ikke nok teknisk innsikt til å vite. Det som derimot er like klokkeklart som kvaliteten på bildet, er dybdeeffekten. Foruten å være laginndelt får vi et subtilt innblikk i en bildepassasje som gjør opplevelsen langt mer fargerik og spektakulær.

Her har vi en Blu-ray i 3D som faktisk fungerer!

Oppfinnelsene til det klumsete geniet Flint Lockwood kommer til sin fulle rett gjennom brillene, der både landskapsbilder og hektiske scener trekker seeren inn i universet. Det er vanskelig å forklare iakttakelsene helt nøyaktig, men hittil kan vi stadfeste at balansen mellom beskjeden dybdeeffekt og påtrengende effekter er det viktigste. Her finner man forskjellen mellom tradisjonell 3D og 3D per dags dato: Vi sitter igjen med en følelse av å titte inn i en frittstående, liten verden, omtrent som å observere en landskapsmodell. Først når alle 3D-filmer legger seg på dette nivået kan TV-produsentene begynne å håpe på konturer i folks kjøpsmønster.

Men jeg kommer så absolutt ikke hit for å sable ned teknologien som en og annen bastant uvitende. Jeg er bare en stakkars forbruker som har prøvd det meste som finnes av 3D-teknologi, og ikke skjønner hvorfor de store selskapene brøler store ord om dette spennende, nye fenomenet. Hittil er ideen mer spennende enn resultatet, selv med batteridrevne briller som får enhver til å parodiere Robocop uten helt å være klar over det. Jeg venter spent på en utgivelse som gjør for hjemme-3D hva Avatar gjorde for kinofilmen, men inntil da tar jeg til takke med ordinær, følelsesbetinget og figurativ dybde i underholdningen min. Den finnes den også.