Still Life

Victoria ankommer et nattemørkt gjerningssted bærende på en bakk med kaffekrus til kollegaene på stedet. I døren møter hun en sort betjent som advarer henne om at det er den unge detektiven Miller som nådde først frem. "Åh nei, har han fortsatt problemer med å holde mageinnholdet innabords?" Etter denne sarkastiske bemerkningen går hun opp trappene og finner nettopp detektiv Miller utenfor en leilighet hvor han støtter seg til et kjøleskap, mens han tørker seg om munnen. Lengre inn er omgivelsene dunkle og slitte, nesten som om man befant seg midt i en kulisse fra David Finchers formidable Seven.

Still Life følger den unge og energiske FBI-agenten Victoria McPherson, som står for etterforskningen av en rekke brutale kvinnemord i nåtidens Chicago. Victoria står med fem brutale mord som har ubehagelig mange likheter med hverandre, og dessuten er det funnet spor av den samme gjerningsmannen ved flere av åstedene, uten at hun av den grunn har fått til avgjørende fremskritt i oppklaringen.

Victoria er barnebarn til Gus McPherson som var den klarsynte hovedperson og tidligere privatdetektiv i spillet Post Mortem fra starten av 2003. Da Victoria besøker sin far ved juletider, går hun gjennom en koffert med noen av bestefarens etterlatte ting. Her blir hun omsider, etter flere tiårs søken, ledet på sporet av den dunkle forklaring på hvordan Gus møtte Victorias bestemor. Hun faller dessuten over en av bestefarens gamle saksmapper som trekker uhyggelige tråder fra tjueåras Paris til nåtidens Chicago og til saken om de brutale kvinnemordene.

Dessverre lever ikke dialogen i spillet helt opp til den visuelle presentasjonen av figurene. Spilleren skal bare klikke på en av musetastene for å komme til neste setningen i en dialog og så er det bare å føre den noe stive dialogen frem til den fastlagte slutten. Dessuten er ikke stemmeskuespillet særlig imponerende heller. Figurene gjentar også ofte dialogen, når man kommer til å klikke på dem en gang for mye. Bevares, Victoria selv er akkurat passe hardkokt og kul, for eksempel er det en gang Miller griper etter overkroppen hennes for at hun kan unngå å komme til skade, da en trapp styrter sammen. Hun sier ikke takk - men snur seg bare og sier: ’Do you like ’em?’.

Still Life er i grunn et tvers gjennom tradisjonelt point-and-click adventure. Men miljøene i spillet er tegnet og malt nesten latterlig godt. Fra åstedene i falleferdige rønner i Chicagos mer tvilsomme kvartal, og over til det slitte preget på arbeidsplassen, politistasjonen, til de mer fasjonable omgivelsene i Chicago er det et mylder av detaljer og en riktig flott fargelegging.

Det er på ingen måte snakk om et barnespill. Språket er hardkokt og fullt av seksuelle over- og undertoner. Dessuten skifter spillet mellom pek-og-klikk-sekvenser, og en rekke dramatiske og til tider særdeles blodige cut-scenes, som dessverre ikke står like sterkt som selve spillet. Vel har gameplayet et litt stillestående og gammeldags preg, men det er i grunn herlig at det fortsatt er mulig å få fingrene i et gedigent grafisk eventyr som kan utfolde seg på en aldrende maskin.