Succession Sesong 4

I disse dager er det lett å tro at vi befinner oss i en slags TV-flaute. Med hundrevis av serier på strømmetjenestene, og så få av dem som viser seg å være mer enn brukbare, blir det tydelig at innhold prioriteres fremfor alt annet i den moderne mediehverdagen. Men selv når det ser mørkt ut, finnes det alltid en serie eller to som er verdt å ta med seg tilbake til den lille skjermen.

For meg har denne serien vært HBO og Jesse Armstrongs Succession, historien om tre søsken som prøver å vise seg verdige til å ta over farens mediekonglomerat. Det er en parodi på Murdoch-familien, men selv om den er full av satire og komedie, kan serien likevel få deg til å elske og hate karakterene du tilbringer tid med.

Succession er en av de seriene der det riktignok kan høres litt kjedelig ut hvis du bare ramser opp handlingspunktene. Med tanke på at serien handler om milliardærer, kan det virke som om du lett blir distansert fra dem. Men etter hvert som episodene utvikler seg, blir du dratt mer og mer inn i dette satiriske innblikket i en verden som er så forskjellig fra vår egen, men som likevel eksisterer. Sesong 4 fungerer som kulminasjonen av alt dette. Det er siste akt, og familien Roy er så splittet som den noensinne har vært, familiebedriften ser ut til å være til salgs, og de har et presidentvalg å forholde seg til, alt i løpet av et par uker. I den siste sesongen skaper Succession en gjennomgående hektisk følelse, der det ene problemet bare fører til det andre. Det er nesten klaustrofobisk, ettersom vi ofte tilbringer tid på små kontorer eller i kulissene i en nyhetsredaksjon, adskilt fra omverdenens pusterom og tvunget til å leve med disse karakterene mens de tar forferdelige avgjørelser for å få sjansen til å oppnå den minste gevinst.

Jeg må gi honnør til kameraarbeidet i Succession sesong 4, som føles like stramt som alltid når det gjelder å skape den atmosfæren vi trenger i denne siste delen. I valgepisoden, der vi ofte får en dose rystende kamera for å gjenspeile usikkerheten i det tette presidentvalgkampen, føler vi oss spesielt som en flue på veggen på en av de mest stressende arbeidsplassene du kan tenke deg.

Det er selvsagt lite sannsynlig at vi kommer til å huske Succession for filmkunsten, selv om den kan skape noen vakre visuelle øyeblikk. Jesse Armstrongs manus har alltid vært bra. Hvis vi for eksempel ser på Peep Show, finner vi mengder av dialog som fortsatt siteres i britisk kultur i dag. I Succession er Armstrongs komikk fortsatt til stede, men den er mye mer subtil, og vi får også en utrolig dialog som løfter dramaet og karakterene utover selv de fantastiske prestasjonene til flertallet av skuespillerne.

Apropos prestasjoner, så er de igjen helt utrolige. Brian Cox, Jeremy Strong, Sarah Snook, Matthew McFadyen, jeg kunne fortsette. De gir liv til karakterene i Roy-familien og gjør det nesten umulige hver eneste episode, mens følelsene dine av å hate disse karakterene for den de er, men samtidig ønske at de skal lykkes, smelter sammen til en forvirrende blanding. Et spesielt nikk må gis til Alexander Skarsgård i rollen som Lukas Matsson, den overordnede antagonisten (hvis man virkelig kan ha en i en serie som Succession) i sesong 4. Han er igjen til tider utrolig sympatisk, men kan også veksle mellom den merkelige sjarmen som gjør ham til den personen du håper faller lengst mot slutten av sesongen.

Sesong 4 av Succession er det glitrende kirsebæret på en ellers enestående kake. For eksisterende fans av serien vil den få deg til å le, gråte og skrike mot TV-en med sine siste episoder. Den klarer også å få til den sjeldent vellykkede avslutningen på en populær TV-serie, ettersom den avslutter på en måte som bare Succession kan gjøre. Jeg vil selvsagt ikke gå inn på spoilere her, men hvis du ennå ikke har fått med deg denne serien, så tro på hypen. Den er metodisk, av og til til en viss grad, ettersom sesong 4s midtre episoder tråkker litt på vannet, men ellers klarer den å være et jordnært, utmerket komediedrama som vi bør snakke om i mange år fremover.