Summoner

Tidlige rollespill som Eternal Ring og Evergrace har langtfra bebudet rollespillsgenrens endelige gjennombrudd på Sonys annengenerasjonskonsoll. Disse titlenes manglende suksess har imidlertid ikke stoppet utviklerteamet Volition fra å gi ut deres hack æn slash-inspirerte rollespill Summoner til såvel PC som Playstation 2. Volition, som er best kjent for skytespillet Red Faction med det spennende banedesignet, har med Summoner skapt det hittil sterkeste rollespillet til konsollen, og samtidig gjenopprettet troen på at rollespillere med tiden vil ta til seg konsollspillene.

Ringenes herre Joseph
I beste fantasy-stil har Volition valgt å maskere det lineære gameplayet med en dragende, overnaturlig bakgrunnshistorie, hvor magi, sverdkamper og diabolske monstre naturligvis er hovedingrediensene. I Summoner overtar man styringen av den sosialt utstætte Joseph, som i samarbeide med diverse hjelpere, han finner rundt omkring, skal forsæke å forhindre den despotiske Murod i å styrte verdensordenen. Joseph er en ung mann med evnen til å fremkalle forskjellige sterke overnaturlige monstre gjennem sine fem magiske ringer.

Gjennom hele spillet trekkes det hardt på begreper som rettferdighet, ære og god versus ond, men til tross for denne manglende nytenkningen i bakgrunnshistorien, fungerer det forblæffende bra og skaper en sammenhengende fortelling, som er passe dyp.
I motsetning til de fleste rollespill, fokuserer ikke Summoner utelukkende på frontfiguren, men gir et innblikk i alle figurenes personlighet, hvilket skaper en hittil usett dybde innenfor konsollrollespill. Samtidig inneholder spillet et utall undermissioner som ikke bare er varierete og spennende, men også bidrar til den overordnede historien og perfekt hjelper hele fortellingen på vei.

Omfattende univers
Handlingen i Summoner utspilles fra et tredjepersons perspektiv, med et rotÚrbart kamera som kan zoome ut og inn etter behag. Dette fungerer ganske glimrende, da man passende kan flytte seg nærmere de hektiske kampene eller zoome ut for å få det overordnede overblikket i de store spillområdene. Nettopp disse spenner fra imponerende til fryktinngydende uoverskuelige landskaper, men selv om man godt kunne ha ænsket seg et bedre kart for å lettere finne de forskjellige personene, blir det aldri irriterende - og med de pene bygningene og figurene er hvert område en fryd for æyet.

Styringen av figurene er tilfredsstillende, uten på noen måte å være oppsiktsvekkende. Antallet funksjoner er holdt på et minimum, og det går ikke lang tid, fær hele systemet sitter fast på netthinnen. Summoner gjær dessuten bruk av et verdenskart i stil med Final Fantasy-spillene, når spilleren skal bevege seg mellom områdene, hvor det naturligvis er gode muligheter for å pleie sine kampferdigheter med et utall av æRandom Encountersæ.