Super Mega Baseball 3

Etter å ha gitt fansen to fantastiske spill tidligere har nå Metalhead Software lagt listen høyt før utgivelse av Super Mega Baseball 3 som ble utgitt tidligere denne måneden. Klarer de å forbedre serien som har gitt oss et morsommere syn på baseballsporten? La oss finne ut akkurat det.

Det finnes ikke lisensierte lag, spillere eller utstyr i Super Mega Baseball 3, men med mengden tilpasning spillet lar deg gjøre ofrer jeg ikke det en tanke engang når jeg spiller. Det er definitivt et spill som fokuserer mer på gøy og moro enn realisme, og det er ikke nødvendigvis en dårlig ting. Det kan faktisk være en fordel i det aller fleste tilfeller.

Jeg har spilt mine timer med MLB The Show på PlayStation opp gjennom årene. Et spill som sikter mer mot simulering av baseballsporten, og jeg lyver om jeg sier at det ikke har frustrert meg mer enn én gang. Med tegneseriekarakterer, teite feiringer og urealistiske animasjoner er det vanskelig å krangle på at en ball jeg treffer perfekt ender opp i hansken til motstanderen for å avslutte omgangen. Dette gjør etter min mening spillet langt lettere å nyte, og sinnefølelsen som jeg merker kommer i tide og utide ved simulatorspill er nærmest fraværende. Selv når jeg ryker på min tredje strike må jeg le litt når spilleren min knekker balltreet i tusen biter over kneet.

Arkadespill har som formål å være morsomt, men selv om Super Mega Baseball 3 er akkurat det forventes det en viss mengde realisme i hensyn til svinging med balltreet. Noen ganger kan det virke lettere å gjøre en home run fra et kast i gjørma enn et kast som kommer midt i sonen, men for det meste gjelder fysikkens lover om at ballen går ned i bakken om jeg treffer på oversiden av den, eller høyt i lufta om jeg treffer undersiden.

Med tanke på innhold gir Metalhead meg en helt ny franchise-modus i denne versjonen av spillet, og det har langt mer dybde i seg enn jeg er vant til i denne type spill. Selv om noe av innholdet ikke er helt virkelighetsnært, som mangel på flerårskontrakter, gir modusen meg fortsatt mulighet til å utvikle spillere over tid, spillere som blir eldre og muligheten til å signere nye spillere fra sesong til sesong som finnes i de fleste andre sportsspill. Dette forlenger selvsagt levealderen til spillet, og spesielt for de som ikke ønsker å spille på nett mot andre. Nå kan jeg spille sesong etter sesong i franchise-modusen, og fortsatt føle spenningen med å signere nye spillere som jeg må hjelpe til å bli bedre.

Jeg var så vidt innom tilpasningsmulighetene i spillet tidligere i denne anmeldelsen, men den fortjener også et eget segment. I tillegg til å kunne lage mitt eget lag med logo, drakt, klubbfarger og spillerstall kan jeg også endre på standardlagene som allerede er i spillet. Sistnevnte er riktignok justert til å kun endre det visuelle med laget og ikke egenskapene til spillerne, men det gjør at jeg kan endre ett av lagene til mitt eget, og bruke dette i alle spillmoduser uten at det blir feige lag. Spillere kan justeres til nærmest den minste detalj for å få de til å se ut akkurat som jeg vil de skal se ut. Du skal ikke se bort i fra at det blir et Gamereactor Norge-lag å finne på en baseballstadion nær deg i fremtiden...

Personlig spiller jeg mer på nett enn alene, spesielt i sportspill. Muligheten til å spille mot andre mennesker gjør ting langt mer uforutsigbart, og det gjør kampene mer interessant i mine øyne. Også her har vi flere valgmuligheter for å ivareta levbarheten til spillet. Pennant Race-modusen gir meg muligheten til å spille mot spillere nær mitt ferdighetsnivå (lavt...), og dette gjør at kampene jeg spiller blir jevnere. Det er nesten like kjedelig å vinne med store sifre som å tape med de samme sifrene så derfor er dette en fin modus for å nyte kampene enda mer. Det kan virke litt overveldende i starten ettersom spillet trenger fem kamper på å finne ut hvor god jeg er, men etter de første kampene har alle mine motstandere vært på omtrent samme nivå som meg selv. Skulle jeg bli lei av denne modusen kan jeg heller ta turen over å sette opp en egen liga for venner med våre egne regler.

Grafikk og lyd har også fått en oppgradering i Super Mega Baseball 3. Spillet flyter veldig bra og ser godt ut. I tillegg høres det realistisk ut når ballen treffer balltreet, selv om det har en ørliten arkade-touch. Et av de viktigste aspektene med et baseballspill er hvor jevnt spillet flyter for å kunne sikre best mulig timing med balltreet i hånden, og dette må jeg si imponerer meg her. Selv i spill mot spillere i Amerika flyter spillet godt og jeg har ingen problemer med å treffe ballen på riktig tidspunkt. Eller, jeg har i alle fall ikke større problemer mot de enn mot AI-spillerne.

For å oppsummere er Super Mega Baseball 3 et spill jeg kan anbefale i høyeste grad, og dette blir å finne jevnlig i «nylig spilt»-lista mi. Dersom du har tilgang på en ok spill-PC vil jeg anbefale å skaffe spillet til denne ettersom lastetidene på min PlayStation 4 Pro med SSD var irriterende lange til tider. Klarer du å vente, og kanskje foretrekker noen pauser for å fylle opp kaffekoppen mellom kampene er selve gameplayet like sømløst på både konsoll og PC så det er ikke noe problem.