Super Paper Mario

Når man snakker om Mario til Wii, så er det selvsagt Mario Galaxy man mener. Det er jo det som er gode, gamle, tykke Mario. Men hva med den tynne Mario? Den papir-tynne rørleggeren? Han er det ikke så mange som snakker om. Litt synd egentlig, for Super Paper Mario er et av de beste spillene til maskinen så langt.

Det har imidlertid skjedd mye med Paper Mario siden han debuterte på Nintendo 64 i 2001, og inntok Gamecube tre år senere. De to foregående spillene har vært RPG-spill i forholdsvis tradisjonelt format, med mye prat og turbasert slossing med tekstkommandoer. Midt i blinken for Frode altså. I Wii-versjonen har derimot kampsystemet tatt et skritt bakover (faktisk), og gått helt tilbake til utgangspunktet: hoppe-på-hodet-angrep. Midt i blinken for meg.

Men selv om Mario rykker tilbake til start, virker dette som en positiv utvikling for serien. Det er blitt mye mer tilgjengelig, og er morsommere å spille. Retrofølelsen lar heller ikke vente på seg idet du inntar de sidescrollende slagmarkene på god gammeldags manér. Den store nyheten er at du får muligheten til å hoppe frem og tilbake mellom 2D og 3D, helt sømløst. Dette gir spillet - bokstavelig talt - en helt ny dimensjon. Kanskje det gjemmer seg en bryter eller en nøkkel bakenfor et rør? Eller kanskje det som tilsynelatende er en solid blokkering bare er en tynn lettvegg? Det vil du ikke se i 2D-modus, så blir du sittende fast på et brett, kan du bare slenge på en ekstra dimensjon, og se alt fra en helt ny vinkel.

Superskurken denne gangen er superonde Count Bleck. Hans mål her i livet er å herske over alle dimensjoner, og det skal han oppnå ved hjelp av sin magiske bok, Dark Prognosticus! Med den skal han bla bla bla bla bla bla... Han er slem. Du er snill.

Selv om Paper Mario har færre rollespill-elementer enn før, er det stadig en hel del dialog her. Langt mer enn i ordinære Mario-spill. Og all denne snakkingen må du lese deg gjennom. Det gir historien mer dybde og tekstur, fremhever og utdyper karakterene, og motiverer til å spille videre. Likevel fremstår all pratingen som et tveegget sverd. For selv om det meste av dialogen er genuint morsom, varer den alltid litt for lenge, og drar ned tempoet og flyten i spillet mer enn nødvendig. Jeg vil bare åpne nye verdener, finne nye puzzles og jule opp nye bosser.

Bosskampene er forøvrig spennende og utfordrende som pokker. Store og sinte fiender befinner seg i slutten av hver verden, og det er faktisk ganske gøy å spille et spill igjen, med såpass tradisjonell struktur som dette. Spille gjennom en verden, ta en boss, åpne ny verden. Enkelt, men fortsatt veldig spillbart.

Super Paper Mario spilles langt på vei som de gamle Mario-spillene. Wii-kontrollen holdes på tvers i hendene, og fungerer som en klassisk NES-kontroll. Det er selvsagt noen nye muligheter, og av og til må du peke litt på skjermen, noen ganger riste på kontrollen, og så videre. Men mesteparten av tiden spiller du som du gjorde i gamle dager.

Dette er faktisk et av de lekreste spillene jeg har sett til Wii så langt, inkludert Zelda og Metroid. Kanskje ikke Mario Galaxy. Det er ikke på grunn av sylskarpe teksturer og imponerende effektmakeri, men ganske enkelt fordi Wii'ens tekniske begrensninger er smart skjult bak et nydelig og supersøtt design, og det funker som tusan. Fargerikt, sjarmerende og designmessig helt førsteklasses. Her er Nintendo i særklasse - det er ikke mange som gjør dette bedre.

Mario har lenge vært synonymt med Nintendo, men på de to siste konsoll-lanseringene har Nintendo stilt uten den rødkledde rørleggeren til launch. Nå har Wii vært ute i Europa i rundt ni måneder, og det har ennå ikke kommet noe skikkelig Mario-spill til maskinen. Med dette kan jeg med glede meddele at italieneren inntar Nintendos nestegenerasjonskonsoll, og det med stil.

Det har ikke vært påtrengende mange Wii-spill som har vært typiske må-ha-spill. Super Paper Mario er et av de sikreste kjøpene til Wii på lenge, og bør ikke forbigås av spillsultne Wii-eiere. Med det sagt. Helt ærlig talt så forundrer det meg mye om ikke den tykke Mario i Galaxy kommer til å lage en origami-sebra av Super Paper Mario. Det betyr ikke at dette er dårlig. Det betyr bare at jeg har vanvittige forventninger til Galaxy, og om jeg bare skulle kjøpt ett av de to spillene, så ville jeg kanskje ventet og sett an hvordan Mario Galaxy blir.

Oppsummert: Super Paper Mario leverer varene. Enkelte lange og slitsomme tekstdialoger kan imidlertid ødelegge tempoet litt - jeg vil bare spille videre. Nå. Nå. Nååååå! Og det er vel ikke akkurat noen dårlig attest for Wii'ens første Mario-spill?