Super Retro Trio

Har du noen gamle spill liggende som du ønsker å spille, men uheldigvis så mangler du konsollen? Eller kanskje du har konsollene, men ikke orker å koble dem opp? Hva om du kunne spille retrospillene fra flere konsoller på en og samme maskin? Vel, det er det Retro Trio er her for!

Om noen hadde fortalt meg for 20 år siden at jeg kunne spille NES, SNES og Mega Drive-spill på en og samme konsoll så ville jeg vært i ekstase. Det hadde vært den store drømmen, og garantert spart foreldrene mine for mye penger.

Tanken Retro-Bit hadde bak Retro Trio er genial i seg selv. Her har vi en konsoll som kan spille spill fra de tre mest populære retrokonsollene. Ikke noe mer bytting av maskiner og fikling med kabler. Her kommer alt i én og samme pakke, og Retro Trio støtter til og med bruk av originalkontrollerne til hver konsoll!. Hørtes dette ut som noe for dere retroentusiaster? Vel, da er det kanskje best å lese videre.

Det første som vil slå deg med Retro Trio er hvor lett den er. Da jeg først fikk esken med konsollen lurte jeg et øyeblikk på om jeg hadde fått tilsendt en tom pappeske. Konsollen veier omtrent like mye som mobilen min, og krever heller ikke mye plass i hylla. Faktisk er konsollen ganske så kompakt, og mye mindre enn jeg hadde forventet.

Konsollen kommer med to håndkontrollere, strømkabel og en komposit/SCART-kabel. Akkurat sistnevnte forundret meg litt. Jeg hadde håpet at de i det minste kunne tilby HDMI-tilkobling, men her var det bare SCART som regjerte. Dette betyr selvsagt at bildekvaliteten ikke blir noe bedre enn den hadde vært om konsollen faktisk var en av maskinene den emulerer. Jeg hadde håpet at Retro Trio skulle gjøre litt oppskalering slik at bildet ble seende bra ut på en 50-tommers full-HD TV, men i stedet får jeg det samme utstrukne og dårlig skalerte bildet jeg ellers får med SCART-tilkobling.

Tilkoblingsmulighetene er altså ikke noe å skryte av. Hva med byggekvalitet og funksjonalitet? Vel, Retro Trio roper ikke akkurat ut premiumsprodukt. Faktisk så skriker den ut billigvare som er plassert så langt ned på hyllene at den befinner seg i underetasjen.

Konsollen er laget av plast, som de fleste andre konsoller, men her snakker vi plass av sorten som knirker og knaker når du tar på den, og som ikke ser ut til å ha blitt kuttet og delt riktig. Et godt eksempel på den billige byggekvaliteten fant jeg allerede mens jeg klargjorde konsollen for bruk.

Foran på konsollen er det et frontpanel som du skal trykke litt inn slik at den spretter opp og gir deg tilgang til tilkoblingsportene for kontrollene. Jeg trykker på panelet, men den åpnet seg ikke. Det beveget seg et lite hakk frem, men ikke nok til at jeg kunne pirke det opp med fingrene. Jeg prøvde flere ganger, også å trykke på litt forskjellige steder i håp om at det skulle vippe lenger ut. Løsningen ble at jeg bare snudde konsollen vertikalt og panelet «falt» ned. Det eneste som er gjort riktig her er fargekombinasjonen av rødt og svart.

Med frontpanelet endelig åpent hadde jeg omsider tilgang til konsollens funksjoner. Tilkoblingsporter til NES, SNES og Mega Drive-kontrollere, samt en liten bryter til å stille inn regionen den skal spille fra. Bryteren satt veldig løst, og det var ikke et eneste klikk eller taktil respons mellom hver region. I stedet skled den bare frem og tilbake når jeg dyttet på den. Her var det ikke annet å gjøre enn å håpe og be om at den stod der den skulle.

Jeg koblet til en av kontrollene som fulgte med Retro Trio og satte i et SNES-spill. Det var ingen behagelig opplevelse. De fleste SNES-spillene jeg har i samlingen min er over tyve år gamle. For å ikke snakke om NES-spillene som snart runder tredve. De fleste er i veldig god stand, men det er ikke å skjule at tidens tann har satt sine merker i dem, og er det noe jeg vil unngå så er det å påføre dem unødvendig slitasje. Dette er en tanke Retro Trio ikke ser ut til å dele med meg.

Valget mitt falt på The Legend of Zelda: A Link to the Past i førsteomgang, og jeg ble overrasket over hvor hardt jeg måtte dytte for å få inn spillet. Jeg presset først forsiktig, men spillet nektet å gå ned i konsollen. Jeg la motvillig mer press på spillet og BAM! Det gikk inn med et smell. Jeg burde virkelig ikke ha valgt et av favorittspillene mine...

Med spillet endelig i konsollen var det på tide å slå den på, og dette var vel egentlig den løsningen jeg mener fungerte best på konsollen. AV/PÅ-knappen er den samme knappen som brukers til å velge hvilken konsoll som skal emuleres. Alt en trenger å gjøre er å dytte den til navnet på konsollen du ønsker å spille på, og vips så starter den. I mitt tilfelle så ble det SNES-modus, selvsagt.

Spillet startet opp helt smertefritt. Bilde og lyd presenterte seg TVen uten problemer. Kvaliteten var så og si identisk med originalkonsollene, men noe annet hadde jeg ikke forventet. Først nå kunne jeg gjøre meg et ordentlig inntrykk av håndkontrollerne til Retro Trio. De er utformet som SNES-kontrollere, men er bygget av samme billige plast som sin modermaskin.

Som håndkontrollere vil jeg si at de fungerer tålig greit. Knappene ga litt for lite motstand da jeg trykket på dem, og D-paden føltes litt vinglete der den satt. Responsen merket jeg derimot ikke noe etterslep på, så jeg hadde ingen nevneverdige problemer med å spille med dem. Hvor lenge disse kontrollerne varer er en helt annen sak, og er du typen som kanskje har - i et sårt øyeblikk - en tendens til å slenge kontrolleren rett i veggen, så er det ikke sikkert at den overlever.

Jeg bestemte meg også for å teste ut muligheten til å koble til SNES-kontrolleren min, og det ga meg øyeblikkelig en mye bedre spillopplevelse. Skal man først spille gamle spill så er det ikke noe som slår å spille dem med originalkontrollerne. I et lite øyeblikk fant jeg meg selv i å eksperimentere med å spille SNES-spillet med en Mega Drive-kontroll, men det funket ikke. Pokker.

Etter å ha kommet gjennom et par templer i A Link to the Past tenkte jeg at det var på tide å teste ut NES og Mega Drive-emulasjonen, så da var det bare å ta ut spillet jeg hadde i og... der gikk det vel enda ti år av livet til spillet. Ikke nok med at spillene må settes i med makt, de må til og med dras ut med makt, og det føltes nesten som om jeg rev spillet i stykker. Igjen, jeg skulle virkelig ikke ha valgt et av favorittspillene mine...

Med den klokskap i bakhodet fant jeg fram to spill som jeg IKKE bryr meg spesielt om å miste. I dette tilfellet: Excitebike til NES og en slitt kopi av Sonic the Hedgehog til Mega Drive, samt et par sportspill. Jeg er klar.

Retro Trio hadde ingen problemer med å emulere disse spillene heller. Både med originalkontrollerne og med Retro Trios egne fungerte alt helt som det skulle. Jeg har hørt og lest at det er en del som opplever feil og problemer i enkelte spill når de spilles på Retro Trio eller andre emulatorkonsoller, og det er jo helt forståelig. Ingen emulator er perfekt, så det vil alltid være noen spill som skaper problemer for emulatoren, men disse spillene er nok i mindretall.

Når Retro Trio først er oppe og går så gjør den jobben sin. Spillene spilles, og har du originalkontrollerne koblet til så kan du nesten ikke merke forskjellen på Retro Trio og konsollene som emuleres. Du kan til og med kjøpe en tilleggsmodul til Retro Trio som lar deg spille Gameboy-spillene dine. Men for meg var det langt flere negative sider ved konsollen enn positive.

Ja, det er praktisk å ha tre forskjellige konsoller i én, og det er flott at den klarer å emulere dem så greit som den gjør, men jeg hadde virkelig foretrukket det om konsollen var litt bedre bygd. En HDMI-utgang burde virkelig ha vært tilstede siden et av problemene med å koble en eldre konsoll til en nyere TV er den dårlige bildekvaliteten. Her kunne litt oppskalering virkelig ha gjort undre. Det verste med konsollen er likevel hvor mye makt som må brukes for å ta inn og ut spillene. Ironisk nok sitter de ikke så god i heller. Mega Drive-spillene satt for såvidt greit nok, men SNES og NES-spillene stod ganske så ustødig. Jeg fikk nesten inntrykk av at spillene egentlig ikke passet i konsollen.

Som en samler er en av mine store bekymringer for de gamle spillene og konsollene mine nettopp slitasje, så jeg absolutt se verdien i en konsoll som kan spille de eldre titlene mine uten at jeg må bekymre meg for tekniske problemer underveis. Men Retro Trio gir meg ikke følelsen av at den vil hjelpe meg med å ta vare på spillene mine, heller det motsatte.

Jeg håper at neste gang så vil vi få en konsoll med et mer solid materialvalg, knapper som ikke føles som de holder på å dette av, en mer komfortabel håndkontroller, HDMI med støtte for oppskalering, og for Guds skyld, spor som faktisk passer ordentlig til spillene.

Det er bare å prøve igjen, Retro-Bit.