Swarm

Med Dr Michael Hayward (Dr Mike) på laget var det bygd opp en god del forventninger før Hothead Games skulle lansere Swarm. Gjennom Youtube har de ertet oss med ved å vise filmsnutter for spillet, og noen humoristiske gjennomspillinger med en og annen unik detalj.

Spillets idé ble utviklet på midten av 2000-tallet. De presenterte idéen sin på Great Canadian Video Game Competition i 2006. Dette medførte at de vant 300 000 dollar til videre utvikling.

Idéen er basert på en doktoravhandling skrevet av doktor Michael Hayward. Avhandlingen tok for seg hvordan kunstig intelligens vil fungere i en gruppe - her en sverm eller fiskestim om du vil.

I spillets utvikling har Ron Gilbert ankommet, bidratt og forlatt Hothead Games-gjengen. Mannen er mest kjent for suksesser som Manic Mansion og Monkey Island-spillene. Hans kreative og humoristiske avtrykk i spillet er både synlig og velkomne.
I markedsføringen av spillet har vi blitt bedre kjent med produsent Joel DeYoung og Dr Mike. Disse to har stått for videoserien på Youtube som kalles «Ask Dr. Mike».

Selv kaller de Swarm for et actionorientert plattformspill, og det er ganske beskrivende. Man kan følge sine venner på poengtavlen, som vises ved hvert nivå. Det er lagt stor vekt på at man skal spille Swarm om igjen og om igjen. I god gammeldags arkadetradisjon. Her skal man hele tiden søke etter å forbedre sin besteplassering - få navnet sitt øverst på poengtavla.

Swarm har blitt sammenlignet med spill som Lemmings, og det med middels god grunn. De er mange, de er små, og samarbeid i oppgaveløsning er nøkkelordet.

Swarm er et plattformspill for én spiller. Her skal du kontrollere 50 blå puddinger, kalt Swarmites. Gruppen har ingen leder bortsett fra deg som spiller. Spillet åpner med at en stor, blå, larveklump styrter ned på en fremmed planet. Den blå larven er moren til de dristige blå soldatene, som du snart skal lede gjennom historien. De har havnet i et mildt sagt fiendtlig miljø - det er farer på alle kanter.

Oppdragsgiveren i spillet kalles for mamma. Gjennom hennes slimete tentakkel blir du plassert ut i farene, og ved nivåets slutt blir de gjenværende puddingene sugd opp i tentakkelen. Videre dreier det seg om å samle inn DNA og poeng. Dette skal gjøre mamma fornøyd, og åpner for muligheten til å komme videre til neste nivå.
Det er gjort et poeng ut av at man skal ofre de små blå. Poenget understrekes med at utviklerne har funnet mange bestialske og morsomme metoder våre tapre helter tas av dage.

Ved nivåets slutt er det tilstrekkelig at én Swarmite kommer seg inn i mammas varme og trygge tentakkel. For å få nok poeng, er det viktig å ofre swarmites. Det sørger for at poengene mangedobles. Dette er en mulighet for deg å være gud - du må finne balansen mellom å leve og la dø - som Paul McCartney synger så flott.

Alle de 50 små soldatene er sin egen herre, men de beveger seg som en enhet. Ekte flokkdyr. Vi skal altså styre kollektivet gjennom et drøss av hindringer. Disse forkommer i form av blant annet minefelt, fiender og vegger som må knuses.

Gjengen har flere nyttige egenskaper. Alle egenskapene blir godt beskrevet for oss når det er på tide å lære dem. De kan samles for å beskytte seg mot farer. Eller de kan spre seg ut, og dekke store områder for å samle inn poeng. De kan klatre oppå hverandre og danne et tårn. De kan knuse gjenstander, hoppe langt og spurte kortere distanser.

De kan også samarbeide. Dette innebærer å plukke opp ting som skal kastes på et mål, bære lyspærer når alt annet lys blir borte eller bare tette igjen rør med de småfeite puddingrumpene sine.

For å komme oss videre, må vi nå en gitt poengsum. Denne er bestemt av «mamma». Hun kan kanskje omtales som kald, og det vil nok møte få protester. Gjennom spillet ser vi at det er nødvendig og morsomt å ofre de små blå. Ved jevne og ujevne mellomrom får vi mulighet til å fylle opp antallet til 50 Swarmites igjen. Offergavene holder poengtelleren i gang. Når du blir god, kan du holde den i gang gjennom hele nivået.

Animasjonene er relativt enkle, men likevel forlokkende. Grafikken føles ikke så viktig. Det er lett å se forskjell på vennlig terretorium og fiendtlig farvann. Fiender og hindringer er dessverre ikke utformet på noe nytt eller spennende vis. Her er det mye vi har sett før - både hvordan en port skal åpnes, utformingen av hinderløpe og hvordan fienden fysisk beveger seg.

Det har blitt lagt ned mest arbeid i å få mest mulig ut av hovedfigurene. Dette har de lykkes godt med. De er veldig sjarmerende. Jeg ble nesten forelsket. De dristige krigerne er små, blå og litt runde rundt magepartiet. De er dumme og glade. Selv når de stirrer døden i hvitøyet, er det ikke mulig å spore frykt hos de blå. Ekte dumdristighet kan vi like.

De minner om noen små djevler, noe som bidrar til at ofringen føles hakket enklere. De blå beveger seg sømløst, akkurat som en fiskestim. Bevegelsene er presise, og det er kun en sjelden gang man blir frustrert over at ikke alle gjør som du vil. På samme måte som en fiskestim har noen medlemmer viljen til å handle på egenhånd. Noen av gjengen tar en egen rute, som ofte medfører den sikre død. Men dette er jo tross alt bare gøy.

Musikken er en gjentakende tone, men den setter deg likevel i en avslappet stemning. Den har ikke til hensikt å være spesielt virkningsfull. Dog endres den litt ettersom hvor mørkt og dystert nivået skal være. Selv dempet jeg lyden betraktlig etter noen minutter ut i spillet - det ble for repeterende.

De skal dø, og i den anledning er det en ny lyd for hvert dødsfall. Det være seg at du blir stekt, spiddet, sprengt i filler eller halshugd. Her er det blandet inn en god dose humor i lydbruken. Når de blå blir spiddet i en springfjærfelle, kommer det et boing, og en "herlig" lyd av kjøtt som tres hardt ned på en skarp gjenstand. Herlig sadisme, men ikke uten glimt i øyet.

Spillet er designet både for de som ønsker moro, og for de som aldri takler å se seg slått av sin venn. Det tar mellom 6 til 8 timer å fullføre historien. Personlig synes jeg at spillet har bøttevis med sjarm, men uheldigvis blir bøttene fort tomme. Etter noen timer begynner det hele å bli ensformig. Selve idéen som hersker i stimen er spennende og morsom, men det holder ikke til å dekke over det faktum at mye av spillet er gamle løsninger i ny innpakning.