Sylvester Stallones fem beste prestasjoner

5. First Blood (1982)

Korrupsjon. Maktsyke småbypolitimenn. PTSD. Overlevelsesinstinkt. Når arrestasjonen av Vietnam-veteranen John Rambo går galt for de korrupte politifolkene i Hope, Washington, aner de selvsagt ikke at menneskejakten de er i ferd med å sette i gang vil få dem alle drept, siden Rambos eneste virkelige ekspertiseområde er å drepe andre mennesker. Delta Force-soldat Rambo bruker geriljataktikk for å lure, fange og avvæpne hele politistyrken i en av 80-tallets beste actionthrillere, og her lykkes Sylvester Stallone svært godt med å formidle det iboende mørket som karakteren bærer rundt på. Han lykkes også svært godt med å formidle, uten troper eller klisjeer, at han virkelig er så livsfarlig som karakteren i boken beskrives som.

4. Rocky II (1979)

Det har ofte vært en dyktig skildret underliggende tristesse og mørke i Stallones beste karakterer som aldri har fått ta overhånd, men som gir dybde og menneskelighet til det som ofte (på papiret) kan ha vært en ganske endimensjonal "helt". Dette er tydelig i en film som Cliffhanger der alle karakterene er karikaturer, bortsett fra Gabe Walker, hvis iboende mørke og ødelagte samvittighet gir ham en ekstra dimensjon i forhold til alt annet i filmen. Det beste eksemplet på hvordan Stallone alltid har gravd litt dypere i macho-actionrollene sine, er Rocky i den andre filmen, der han kjemper med alle slags følelser i forkant av en omkamp mot Apollo Creed.

3. Creed (2015)

Det er et finstemt, såret og gripende portrett av en ødelagt, såret gammel mann som nekter å gi opp, som Stallone byr på i Ryan Cooglers aldeles strålende boksedrama. Sly klarer å veve sammen 70-tallets Rocky med alle hans kvaliteter og svakheter med en troverdig farsfigur som veileder, hjelper og bistår Creed Junior, noe som snus på hodet i mellomakten når Rocky blir syk og i stedet blir den som blir tvunget til å be om hjelp.

2. Cop Land (1997)

Stallones portrett av den litt tungnemme, tunghørte, godmodige og mer enn litt naive sheriffen Freddy Heflin er et passende melankolsk portrett som skiller seg ut i en film der store stjerner som Robert De Niro, Ray Liotta og Harvey Keitel også er med, noe som selvfølgelig sier en del. Sly portretterer Freddy med en følsomhet vi aldri hadde sett fra ham før, og han bruker akkurat de rette virkemidlene for å fortelle oss på den mest nøkterne måten at han er rolig og fattet på utsiden, men på god vei til å sprekke innvendig.

1. Rocky (1976)

Det finnes som kjent mange elskelige underdog-historier i filmhistorien, og den beste av dem alle er kanskje den sanne historien om hvordan en utrent, uvitende Stallone nektet å selge sitt gylne manus Rocky til et av Hollywoods største studioer med mindre han fikk lov til å spille hovedrollen. For Rocky var på moten på den tiden. Flere store produksjonsgiganter ville lage spillefilm av unge Slys gripende historie om den allerede undertrykte, utslåtte, bedrevitende og litt dumme Philly-gutten som sto opp mot alle odds, satset på seg selv og vant - selv om han tapte. Men Sly ga seg ikke og fikk endelig sjansen til å bevise at han kunne ta på seg sin egen hovedrolle, noe han gjorde med bravur. Nå som det har gått 48 år siden Rocky, er det lett å bli slått av hvor godt Stallone forstår sin egen rollefigur når man spoler tilbake og ser filmen på nytt. Stallones skuespill her gir meg konstante Marlon Brando-vibber fra den alltid briljante Big City Harbour, og det er en naturlighet i hans tilstedeværelse og en delikatesse i hans menneskelighet som skinner gjennom i hver eneste lille scene.