Synduality: Echo of Ada

Er det noe marked som ikke mangler titler, så er det såkalte extraction shooters. Så hvis det skal være noen vits i å prøve å utfordre de populære titlene, kreves det noe spesielt. La oss gjøre et forsøk, tenkte Bandai Namco. Med mechs! Og anime-jenter! Synduality: Echo of Ada er basert på anime- og mangaserien Synduality.

I en fremtid ikke så langt unna (2099 for å være nøyaktig) har en regnstorm satt inn. Et regn som ikke ville stoppe, og i løpet av bare noen få dager hadde oversvømmelser tatt livet av 92 prosent av hele verdens befolkning. Som om ikke dette var nok, fortsatte det blå regnet å falle med ujevne mellomrom, og alle som kom i berøring med det, døde umiddelbart. Dette fikk folk til å flykte under jorden, og en stor by ved navn Amasia ble bygget. Men vi er fortsatt nesten 100 år unna spillets startpunkt. Når vi går inn i historien, har denne byen kollapset etter en mystisk ulykke. Heldigvis har de overlevende klart å finne opp vugger (som i bunn og grunn er mechs med et annet navn) som gjør at folk kan dra ut og utforske verden igjen.

Sammen med AI-assistenten vår tar vi heisen til overflaten og ser verden som ble ødelagt for lenge siden. Her lever i stedet monstre kalt Enders, en evolusjon av dyrene som en gang streifet rundt på jorden, men som i stedet for å dø av regnet ble aggressive og banditter i sine egne vugger. Og hva er vel bedre enn en bevæpnet maskin for å ta seg av disse? Maskiner som er morsomme å kontrollere. Spillmekanikken til denne PvPvE er ikke feil. Vuggen din har to våpen (våpentypen er opp til deg. Jeg foretrakk en snikskytterrifle for å ta meg av fiender på avstand, samt noe som kunne pepre fiender med skudd hvis jeg kom i nærkamp) og er utstyrt med et spesialangrep basert på hvordan du designer din Magus, det vil si AI-ledsager. De har god respons, enten det gjelder å hoppe, skyte eller bruke jetpacken for å komme seg unna farer.

Men et ekstraksjonsskytespill trenger ekte spillere for å virkelig gi spillet puls. På mange av oppdragene jeg var med på, møtte jeg minst én annen spiller. Det var alltid et anspent øyeblikk å se om noen ville drepe meg eller ikke. Vanligvis var det et hei fra hver side med en emote og deretter gå hver vår vei. De aller fleste virket ikke spesielt ivrige etter å slåss. Men det skjer. Jeg så en annen spiller i kamp med spillets AI-kontrollerte banditter, og bestemte meg for å hjelpe til. Da de var nedkjempet, skulle jeg dra, men i stedet ble jeg skutt i ryggen. Og hvis du dør, mister du alle materialene dine, inkludert maskinen din. Så hvis du har brukt en del som var forhåndsbestilt, er den tapt, og hvem som helst kan plukke den opp fra bakken. Jeg er egentlig ikke noen fan av dette systemet, selv om jeg kan forstå hvorfor det er inkludert.

Det skal sies at jeg liker spillsløyfen her, til tross for at den fort føles veldig repetitiv. Jeg klargjør maskinen min, velger utstyr og tar en titt på ulike utfordringer som bringer spillets historie videre. Deretter samler jeg alt jeg kan finne av småsaker som jeg kan bruke til å bygge basen min eller til å levere inn på oppdrag. Ser gjennom kikkerten for å skyte ned et flygende monster. Gli rundt og hilse på en annen spiller. Borer store AO-krystaller, som er en energikilde i den fiktive verdenen og den viktigste inntektskilden. Og når jeg har samlet inn det jeg trenger, batteriet begynner å gå tomt (alle maskiner har et batteri, vanligvis mellom 20 og 30 minutter, så du kan ikke være ute på oppdagelsesferd lenger enn det), eller jeg er på dødens rand, går jeg til en heis og kjører ned i den stille basen. Det er en opplevelse jeg tror dagens unge kaller "chill".

Det jeg derimot ikke liker, er hvordan Bandai Namco har valgt å inkludere mobilspill-lignende ting i et spill som faktisk koster penger. Det finnes ingen loot boxes eller gatcha, heldigvis, men det finnes nedtellinger - og sesongkort. Og du kan kjøpe en valuta hvis du ikke kan vente. Disse kommer etter hvert som du oppgraderer basen din, som igjen gir ulike fordeler, eller prøver å lage medisin eller ammunisjon. "Vent 18 minutter på ammunisjonen din, eller betal for den! Er du ikke fornøyd med hvordan du har skapt utseendet til AI-kompisen din? Det er bare synd. For du kan ikke endre det, bortsett fra klær, uten å betale for det. Alt dette er også en del av spillets snegletempo. Det tar veldig lang tid å komme seg videre i spillet. Jeg synes heller ikke at variasjonen av fiender er særlig god, og de dukker alltid opp på samme sted på kartet. Det er ingen måte å endre utseendet på vuggen din i det hele tatt når du har valgt de forskjellige delene. Ingen farger, ingen mønstre, du tar det du får. Spillet lider også av diverse tekniske problemer, som at fiender plutselig forsvinner i løse luften for så å dukke opp et annet sted, og at våpen ikke avfyres. De har også tatt et feilsteg med co-op. Du kan spille med andre, men bare ved å slå deg sammen med folk du møter i spillverdenen. Du kan ikke gå inn i spillet med en gjeng venner i samme gruppe.

Synduality: Echo of Ada Det er et forsøk på å bryte inn i et overfylt marked med nye ideer, men det føles ikke som om det har bakt i ovnen lenge nok. Det tar ikke lang tid før det begynner å føles repetitivt, og fiendene føles stort sett kjedelige. Bandai Namco må oppdatere live-service-spillet regelmessig for å holde spillerne interessert. Grunnlaget er der, med responsiv og morsom mecha-action, men dessverre går det ikke hele veien da problemene raskt begynner å hope seg opp.