Norsk
Gamereactor
anmeldelser
Tales of Graces F

Tales of Graces F

Tales-serien er tilbake med det tolvte spillet i serien. Er det nok til å redde årets svake rollespillsesong? Ingar har svaret...

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt
HQ

Det har vært et noe slapt år for tilhengere av japanske rollespill til de store hjemmekonsollene. Til tross for lanseringer av høybudsjettstitler som Final Fantasy XIII-2 og Dragon's Dogma, og med unntak av The Last Story har det ikke vært stort å skryte av. Heldigvis finnes det dem som forsøker å se i nåde til oss JRPG-tilhengere her i Europa. Denne gangen er det ingen ringere enn Namco Bandai som har funnet ut at tiden er moden for å lansere Tales of Graces f i Vesten, hele tre år etter spillets opprinnelige lansering i Japan (og da til Wii).

Tales-serien har aldri oppnådd samme popularitet i våre verdenshjørner som andre JRPG-serier, men har fremdeles en trofast tilhengerskare som med glede ser frem til hver lansering. Serien så dagens lys i 1995 med Tales of Phantasia, og i likhet med Final Fantasy-serien står de fleste av spillene i serien uavhengige av hverandre. Visse gameplay-messige elementer går igjen fra spill til spill, men med mindre det er snakk om en direkte oppfølger behøver man ikke ha noen forhåndskunnskaper om serien for å plukke opp et Tales-spill.

Tales of Graces F
I starten av spillet møter vi hovedpersonen Asbel og hans venner som barn. Disse første timene er dessverre spillets klart svakeste...

I Tales of Graces f følger vi Asbel Lhant, eldste sønn av den herskende familien i bystaten Lhant. Som en spinnvill elleveåring er Asbels største hobby å gjøre det stikk motsatte av det faren hans beordrer ham å gjøre, så når Asbel og broren Hubert får streng beskjed om å ikke dra til Lhant Hill kan Asbel selvsagt ikke la være. Her møter Asbel og Hubert ei ung mystisk jente med hukommelsestap, som de bestemmer seg for å gi navnet Sophie. Asbel bestemmer seg for å beskytte Sophie, men et skjebnesvangert møte med en viktig gjest som besøker Lhant får katastrofale følger med et resulterende dødsfall. Asbel frasier seg sin tittel som arving av Lhant, og entrer istedenfor byen Baronas ridderakademi. Da han syv år senere er klar for å innta rollen som ridder, opplever han imidlertid at fortiden begynner å innhente ham, noe som får betydning for hvilke valg han er nødt til å ta. Samtidig må Asbel spørre seg selv: Hvor sterke er vennskapets bånd, og hvor langt kan man strekke seg for gamle vennskaps skyld?

Dette er en annonse:

En advarsel er på sin plass her: Spillets prolog, som skildrer Asbels barndom, er forferdelige greier. Vi snakker om stokk dumme personligheter med null dybde, i hovedsak kjedelig plott, lite utfordrende kamper og ikke minst et stemmeskuespill som er så fælt at jeg noen ganger må ta meg for ørene for å sjekke om de faktisk blør. Samtidig er handlingen i prologen viktig for karakterenes personlighetstrekk i spillets hoveddel, og det er interessant å se hvordan handlingen i prologen preger deres valg og handlinger. Likevel tror jeg Namco Bandai hadde tjent på å introdusere dette som flashback-videoer på en halvtime fremfor tre-fire timer med kjedelig gameplay.

Det grusomme stemmeskuespillet gir seg heller ikke utover spillet. Spillets visuelle stil legger opp til en klar parallell til japansk anime, og for mange ville det da være naturlig å velge japansk stemmeskuespill. Dette er dessverre ikke mulig, og deler av det engelske skuespillet er så platt og kjedelig at selv Jens Stoltenberg kunne ha prestert bedre.

Tales of Graces F
Gjennom spillets gang ser vi de fleste av karakterene i spillet bli eldre, og gamle vennskapsbånd blir testet med tidens tann.

Om man imidlertid klarer å leve seg gjennom både en dårlig prolog og de verste stemmene, kan jeg likevel trøste dere med at det blir bedre etterhvert. Historien glir sjelden over i det svært originale, men tilbyr akkurat nok til at en holder seg engasjert. Det skal også sies at flere av karakterene har en tendens til å glitre av og til med både sjarm og humor, og selv om de stort sett består av velkjente arketyper er de en underholdende gjeng. Karakterenes vesen gjenspeiler forresten spillet i sin helhet: Dette er et typisk JRPG-spill som ikke er spesielt overraskende eller innovativt, men som likevel makter å underholde. Tiden er absolutt spillet sterkeste allierte: Jo mer man spiller, jo mer modnes det.

Dette er en annonse:

Langt mer blandede følelser sitter man igjen med når man ser spillet i aksjon. Verdenen Ephiena er forskrekkende liten, og nivådesignet er i altfor stor grad preget av usynlige vegger og lite spennende korridorvandring. Visuelt sett har Tales-serien alltid lagt seg på en langt mindre realistisk skala enn Final Fantasy-serien, og satser mer på anime-inspirert grafikk som er mer på linje med spill som Dragon Quest, Valkyria Chronicles eller Eternal Sonata. Dessverre er detaljnivået langt mindre i Tales of Graces f enn i nevnte eksempler, og selv om grafikken ikke er direkte stygg er den ofte både stiv og udetaljert. Det merkes at spillet opprinnelig er et tre år gammelt Wii-spill, og at PS3-utgaven ble lansert i Japan for hele to år siden.

Tales of Graces F
Hva er vel et JRPG uten flashy effekter og flust med tall som tikker på skjermen?

Så hva er det som berger Tales of Graces F fra total kræsjlanding? Som tilfellet ofte er med Tales-spillene, er det kampsystemet som er grunnmuren også denne gangen. Som i Tales of Vesperia og andre Tales-spill har man i kampene ganske stor bevegelsesfrihet, hvor man veksler mellom standardslag, ferdighetsangrep, blokkering og unnamanøvrering. Man har muligheten til å veksle mellom karakterene i kampens hete, og kan på forhånd sette opp temmelig detaljerte kampinstrukser for de man overlater til automatikken (ikke helt ulikt Dragon Age, med andre ord). Nytt for Tales of Graces F er Titles-systemet. En Title har opptil fem unike teknikker og attributter man kan åpne etterhvert som man tjener erfaringspoeng. Egenskapene lærer man permanent, mens attributtene er bundet til tittelen man velger. Hvilken tittel man gir karakteren sin for øyeblikket kan dermed få stor betydning for kampens utfall og progresjon.

Totalt sett kommer Tales of Graces F ut av det med skinnet i behold. Men det er bare såvidt. Det grafiske etterslepet gir definitivt en følelse av at dette spillet er noen år for sent ute, de svært originale idéene uteblir og stemmeskuespillet dreper en liten bit av spillerens sjel for hver gang man spillet, uansett om man foretrekker japansk eller engelsk stemmeskuespill. Om det derimot er slik at disse faktorene ikke betyr så mye for deg, vil Tales of Graces F helt sikkert underholde. Det er ikke umulig at du i så fall kan justere opp karakteren et lite hakk.

Tales of Graces F
Noen helanimerte snutter venter som belønning for spilleren nå og da.
06 Gamereactor Norge
6 / 10
+
Underholdende kamper, historien blir bedre etterhvert, engasjementet øker utover spillets gang, klinker iblant til med sjarm og humor, brukbar musikk.
-
De første timene er forferdelig uengasjerende, til tider horribelt stemmeskuespill, få overraskelser eller nyheter, de grafiske detaljene burde vært bedre, liten verden, oppstykket gameplay.
overall score
er vår karakter på tvers av Gamereactor-nettverket. Hva er din? Dette er gjennomsnittskarakteren i alle Gamereactor-landene

Relaterte tekster

9
Tales of Graces FScore

Tales of Graces F

ANMELDELSE. Skrevet av Ingar Takanobu Hauge

Den langtlevende Tales-serien er tilbake med sitt tolvte spill. Ingar har nedkjempet monstre og testet vennskapets bånd i ekte japansk stil...



Loading next content