Tank! Tank! Tank!

Hvis du noen gang har satt dine føtter i en av de større spillhallen hvor Daytona USA-maskiner med plass til fire spillere slåss med enorme House of the Dead- og Jurassic Park-seksjoner om oppmerksomheten din, så vet du også hvor Tank! Tank! Tank! så dagens lys for første gang.

Man merker det umiddelbart. Menyskjermen gjør alt den kan for å få deg til å legge mynter på Wii Us ikkeeksisterende myntinnkast. Det samme gjør mangelen på historie, og enhver forklaring på hvor de gigantiske, fiendtlige robotmonstrene kommer fra. Alt dette er fjernet slik at du skal komme i gang med skytingen så fort som mulig.

Hvis du velger å spille alene, så ønskes du velkommen av kanskje den kjedeligste oppdragsstrukturen jeg har sett. To fullstendig identitetsløse figurer står klare med tørre og intetsigende kommentarer. De har til hensikt å motivere meg, men de lykkes ikke.

Heldigvis er selv oppdragene mer morsomme. Et stort antall dyre- og instektsarter har tatt turen innom robotfabrikken i tillegg til å la seg forstørre, så du har nok av mål å skyte. Styringen er ekstremt enkel, for du trenger bare å konsentrere deg om å kjøre og skyte - siktingen er nemlig automatisk.

Hvert oppdrag har en tidsbegrensning, og da denne blir stadig mindre etter hvert som spillet går fremover (man må jo tjene inn ikkeeksisterende mynter) er det like greit å venne seg til det hektiske tempoet allerede fra start.

De som mestrer å være både raske og effektive får belønning i form av oppgraderinger til farkosten sin, i tillegg til nye stridsvogner i garasjen. Selv om dette virker en smule enkelt i starten, så er systemet mer sammensatt enn jeg først trodde.

Oppgraderingene gir selvfølgelig mer liv, høyere fart og tyngre skyts. De nye stridsvognene låses først opp når man har tjent nok medaljer, og hvert kjøretøy kan kun få én medalje per gjennomførte oppdrag. Med andre ord bør man regne med å spille gjennom de samme oppdragene flere ganger for å oppgradere og komme seg videre, noe som blir kjedelig i lengden.

Heldigvis har man alltid mulighet til å få hjelp fra venner. Samarbeidsdelen åpner for at tre personer kan spille sammen, mens man heller kan angripe hverandre i Deathmatch, Free for All og den nytenkende My Kong. Sistnevnte utnytter faktisk konsollens innovative kontroller på en god måte.

I My Kong tar spilleren som har Gamepaden rollen som en mekanisk King Kong. Via den lille skjermen skal man forsøke å knuse de andre spillerstyrte stridsvognene. Her kommer den enkle styringen til sin rett, og de aller fleste vil kunne delta. Det er også morsomt å ta et bilde med kontrollens kamera, og deretter feste ansiktet ditt på den mekaniske giganten. Det er kanskje enkelt, men det er likevel morsomt.

Tank! Tank! Tank! er et spill som gjør seg best i en spillhall, hvor man ofte spiller i korte økter. Det er til tross for sin tilgjengelighet og gode flerspiller. Medaljejakten er lagt inn for å dra ut levetiden, men det blir kjedelig i lengden. Den føles også hele tiden som en kunstig forlengelse, som kun er inkludert for at innholdet ikke skal brukes opp i løpet av den første timen. Med mindre det er nok for deg å kjempe mot venners ansikter klistret på fienden, så er det ikke så mye mer å hente i Tank! Tank! Tank!.