Tearaway

Jeg er på en eng av liggende post-it-lapper som flagrer i vinden. Foran meg står et stort fjell av papp. Bak meg ligger en varm skog laget kun av papier-maché. En skog full av rare skapninger. Horisonten er et uendelig hav av lim som strekker seg så langt øyet kan se. Fra himmelen faller store, blå dråper av blekk, og høyt opp blant skyene skimter jeg solen. I midten av solen ser jeg mitt eget ansikt. Frilansskribenten. Velkommen til mitt nye hjem. Velkommen til Tearaway.

Dette er papirets magiske verden, og gjennom den vandrer budbringerer Iota. Med en kropp av papp og et hode laget av en konvolutt er det hans oppgave i livet å gi meg, spilleren, en beskjed. Jeg har funnet en vei til denne lekne verdenen gjennom Playstation Vita, og det er min oppgave å lede Iota hit til vår verden slik at han kan overlevere beskjeden.

Dette gjør jeg ved å hoppe og rulle gjennom farlige brett, løse gåte og beseire fiender laget av sammenrullede, gule aviser. Det høres kanskje ut som hvilket som helst plattformspill, men Tearaways sanne sjarm kommer fra historien. Spillet leker nemlig med ideen om at din bærbare konsoll er en portal til Iotas verden, og takket være en unik kontroll i og med Playstation Vita finnes det en rekke muligheter for å påvirke denne spillverdenen.

Med touch-skjermen kan man ta tak i fiender og knuse dem, dukke under papirvegger for å finne nye veier eller snurre på enorme LP-plater for å endre musikken. Det krever gode fingerferdigheter for både å kontrollere Iota og manipulere omgivelsene, men det hele er veldig sømløst når man først har fått taket på det.

Med hjelp fra et enkelt, men akk så kraftfullt verktøy kan man klippe og lime papirbiter for å skape gjenstander og designe klærne til en figur. Der er når jeg tegne et eget snøflak at jeg forstår magien i det hele. Plutselig fylles skyene av mine snøfnugg, og jeg ser hvordan vinden frakter dem gjennom landskapet. Jeg er nødt til å smile.

Iota trenger nye klær for å takle kulden. En gruppe ekorn trenger kongekroner til å ha på hodet. Det finnes også en søt elg som trenger et nytt mønster til pelsen sin, og den ber spilleren fotografere noe i omgivelsene og legge det inn i spillet. Og slik ble historien til om hvordan en firbent ketsjupflaske med gevir gjorde dagen min bedre. Det er en herlig nytelse å jobbe med det store lerretet som er Tearaway, og man vet aldri hva som venter (eller forventes av en) rundt neste hjørne.

Alle disse funksjonene benyttes kreativt for å få spilleren til å føle seg personlig involvert i eventyret. Solen, som for Iota og hans venner er et slags kikkehull inn i vår verden, kan ses bak fjell og gjennom skoger i store deler av spillet. Det er i solen du kan se deg selv titte ned på Iota, og det føles en anelse surrealistisk å se mine egne ansiktsuttrykk hver gang det skjer noe spennende på skjermen. På et tidspunkt kan man også bruke kameraet til å lage et stop motion-selvportrett som kan snakke og blunke.

Det er dette samspillet mellom deg selv og Tearaway som er spillets absolutte høydepunkt. Det er alltid morsomt og vellaget, og det føles aldri feilplassert. Man føler seg litt som en gud når man bruker Vitaens gyroskop for å få hele verden til å riste. Det er likevel best når man bryter den fjerde veggen ved å stikke fingrene «inn» i spillet gjennom baksiden av Vitaen og ser fingertuppene komme opp fra bakken.

Det er i disse øyblikkene at grensene mellom spill og virkelighet viskes ut, og jeg har aldri sett noe som demonstrerer styrkene til formatet like godt tidligere. Det kan sikkert høres ut som en haug med gimmicke for flere av dere, men det er ikke tilfellet. Når det er sagt, så hadde Tearaway forstatt vært et komplett plattformspill uten disse funksjonene.

Kontrollen av Iota er både enkel og smidig. Terrenget er fint designet med hopp og lignende som krever gode reflekser og planlegging. Miljøene er dessuten variert, og det vekker nysgjerrigheten min rett som det er. Dessverre er eventyret for lineært for sitt eget beste. De kunstneriske omgivelsene gir meg lyst til å utforske på egen hånd, men brettdesignet stopper meg med usynlige vegger og barrierer.

Heldigvis finnes den muligheter for å besøke gamle steder på nytt, ettersom Iota lærer seg ferdigheter som gir ham tilgang til nye hemmeligheter. Min favoritt er den lille budbringerens hemmelige supervåpen - et trekkspill. Med dette instrumentet kan man trekke gjenstander til seg før man sender dem av gårde i høy fart. Dette er praktisk når man møter mange fiender samtidig.

Etter hvert som Iota blir sterkere dukker det opp nye fiender. En av fiendetypene kommer fra vår verden, og de elsker å angripe Iota. De er så klønete at de ofte er skyld i sin egen død, men de lærer seg å gå på stylter, fly og kaste hverandre innen spillet er slutt. De er veldig sjarmerende og morsomme å se på, men det er synd at man ikke får vite mer om dem og deres motiv.

Og det er en av få ting jeg virkelig misliker med Tearaway. Man får aldri en god forklaring på en del ting. Historien om budbringeren fortelles av to koselige stemmer, og disse to kan vri og vende på handlingen etter behov. De kan ødelegge for deg gang etter gang kun for dramaets skyld. Det er nesten slik at jeg føler at spillet jukser siden spillet forlenges med en time fordi fortellerne ignorerte spilleren fremskritt i en av mellomsekvensene.

Når det er sagt kan jeg ikke benekte Tearaways brillians. Britiske Media Molecule har skapt et gjennomkoselig plattformeventyr som smelter hjertet mitt. De har skapt et plattformspill som takket være Playstation Vita har blitt et de aller beste i sin sjanger de siste årene. Det er en herlig historie, en unik opplevelse og sann spillglede for alle som vil ta en pause fra virkeligheten.