Teenage Mutant Ninja Turtles: Mutants in Manhattan

Enkelte like å hevde at man ikke kan lære noe av dataspill. Helt feil, sier nå jeg, ikke minst etter å ha kjempet meg gjennom Teenage Mutant Ninja Turtles: Mutants in Manhattan. Før dette visste jeg nemlig ikke at det finnes en endeløs labyrint av ganger i kloakken under Manhatten. Jeg visste ikke hvordan alt ser helt likt ut der nede, slik at det er skremmende lett å gå seg bort og miste oversikten over hvor man befinner seg.

Slik er imidlertid byens undergrunn i dette spillet, og omgivelsene er så uinspirerte og monotone at de får det forhatte The Library-oppdraget fra Halo: Combat Evolved til å fremstå som kremen av intuitivt brettdesign. Jeg mistenker at en stor del av problemet her, er at utgiver Actvision har presset utvikler Platinum Games for å få ut spillet i tide til premieren av den nye Ninja Turtles-filmen.

Det gir kanskje mening i markedsføringsavdelingen, men i realiteten har spillet og filmen lite med hverandre å gjøre. Begge har de samme muterte, pizzaspisende ninjaskilpaddene i hovedrollene, men ellers har ikke historiene mye til felles. Jeg kan fortsatt skjønne impulsen til å ri på filmens markedsføring, men ikke når det går på bekostning av kvaliteten på denne måte. Det er typisk for lisensierte spill av denne sorten, men vanligvis er ikke en så rutinert utvikler som Platinum Games involvert. Det er utrolig synd, for her blir det som kunne blitt et av de beste beat 'em up-spillene noensinne stresset frem og revet i stykker.

I bunnen ligger et co-op-spill for opptil fire personer, og en variert flora av fiender å dele ut juling til. Det kunne blitt en trendsetter av samme slag som Batman: Arkham Asylum, men raske penger i kassaapparatet veide altså tyngre. Derfor geleides man heller gjennom tunnel etter tunnel, mens man hamler opp med fiender som raskt viser seg å ikke være så varierte likevel. I bakhodet gnager følelsen av å ha spilt noe som dette minst 20 ganger tidligere.

Til å begynne med var dog inntrykket annerledes, og de første minuttene i treningsmodusen var overveldende. Spillet hadde skikkelig kule animasjoner, doble hopp og responssive kontroller, men det tok ikke lang tid før jeg merket at dette bare var skallet til en nokså tom kjerne. Det var noe som luktet ekstra vondt nede i kloakken. Det grunnleggende to-knappssystemet Platinum Games ofte bruker, som eksempelvis var i sving i Transformers: Devastation, føles litt ødelagt og lite tilfredsstillende her. De fleste kampene ender i realiteten opp med tilfeldig trykking nærmest i blinde. Det man på ikke så godt norsk kaller "button bashing".

Det som enda verre er, er kontringssystemet som Plinter prøver å lære oss på en rolig, Yoda-aktig måte. Med riktig timing kan du forvandle innkommende slag til motangrep, men det er for vrient å registrerer når motangrepene faktisk blir aktivert. Vi har spilt solide mengder fightingspill her på huset, og lært oss massevis av kontringssystemer. Vi mestrer alt fra Street Fighter III: Third Strike til Soul Calibur V og WWE 2K15, men her kom vi til kort. Vi er selvsikre nok til å slå fast at dette ikke er vår feil, men heller et problem med hele systemet. Det er rett og slett preget av dårlig design.

Saken er den at Platinum Games har laget et solid fundament for spillet, men de har åpenbart ikke hatt tid til å bygge det ut før spillet skulle presset ut døra. Et bevis på at dette trolig har vært tilfelle er måten de fire skilpaddene samarbeider på. De oppfører seg mer som en samlet enhet enn noe vi har sett i sjangeren før. En god strategi er å starte med Donatello og spinne rundt med superangrepet hans. Fiendene blir skjøvet unna og mister samtidig litt helse. Deretter kan man raskt bytte over til Leonardo, som har god rekkevidde og stor styrke, og derfor er godt egnet til å ta seg resten av fiendene. Til slutt har vi Michelangelo, som kan fylle opp super-måleren før den neste bølgen med fiender dukker opp. Det er et snedig system, men vi mistenker at såpass mye tid ble brukt til å forme det, at det ikke var nok timer igjen til resten. Utrolig bortkastet, rett og slett.

Et annet bevis på tidspresset finner vi i bosskampene. Disse er nemlig gjenbrukt gjennom hele spillet. Resirkulering er bra for miljøet, men det har ikke noe i et spill å gjøre. Faktisk bidrar det til å endre inntrykket av bosser i negativ retning. Den første gangen man måter en variant kan det være nokså underholdende. Når man i praksis møter den samme bossen på nytt senere forsvinner mesteparten av moroa, ikke minst ettersom de stadig tåler mer juling før de kaster inn håndkle. Siden strukturen er den samme blir det rutinepreget å slå dem, og oppgjørene står derfor ikke i stil til de førsteklasses animasjonene.

Totalt sett føles hele Teenage Mutant Ninja Turtles: Mutants in Manhattan dessverre middelmådig. Platinum Games har inkludert godbiter som vil falle i smak hos Tutles-fansen, men alt er gjort på en simpel måte. De har valgt de enkleste utveiene, og selv om det er artig å se figurer som Krang og Shredder skape trøbbel i New York, blir opplevelsen for tam. Spillet trenger både en sterkere historie og mer belønnende gameplay. Det holder ikke å bare klistre på noen kjente fjes og gjøre resten halvveis.

Alt i alt tok det omtrent seks timer å fullføre de ni oppdragene spillet har å by på. Det er ikke lange tiden, men det føltes likevel lenge. Opplevelsen er ikke er særlig morsom i utgangspunktet, og på toppen av det hele har den blitt dratt ut unødvendig. Det er nemlig mange små ting som gjør Teenage Mutant Ninja Turtles: Mutants in Manhattan skadelidende. For eksempel finnes det ingen muligheter for lokal co-op-spilling, og når du spiller online føles det som om ting ikke blir skalert skikkelig. Det blir for lett. I tillegg passer ikke oppgraderingssystemet inn i Turtles-universet. Av en eller annen grunn kjøper man oppgraderinger fra Splinter, og du trenger ikke spille særlig lenge før du har sikret deg alt. Her er det ikke snakk om å velge med omhu hva du skal satse på, men heller hvilken rekkefølge du skal gå for. På toppen av det hele kjører ikke spillet med 60 bilder i sekundet heller, på tross av at dette har vært standard for Platinum Games lenge. De har fått det til med spill som ser bedre ut enn dette, men ikke denne gangen.

Oppsummeringen blir derfor at makeløse animasjoner og stramme kontroller ikke på langt nær er nok til å redde Teenage Mutant Ninja Turtles: Mutants in Manhattan. Det er ikke et bra spill. Så enkelt er det faktisk. Det føles uferdig og upolert, mest sannsynlig fordi utviklerne gikk tomme for tid. Utrolig bortkastet. Dette spillet fortjener ingen cowabunga!