Tell Me Why

For to uker siden skrev jeg om mine inntrykk av Tell Me Why - Chapter 1. Nå har jeg spilt alle 3 kapitlene og jeg er klar for å gi min konklusjon av spillet. Denne anmeldelsen er dermed en fortsettelse av teksten jeg skrev for to uker siden, og jeg anbefaler at du også leser denne om du vil ha en full anmeldelse. Den teksten kan du lese HER

Jeg går jo inn på det meste når det gjelder det tekniske i anmeldelsen min av første kapittel, men etter å ha opplevd hele spillet legger jeg merke til en del ting. Jeg merket at det er overraskende mye resirkulering av miljøene man boltrer seg i. Man er veldig mye innom den lokale butikken, politistasjonen og det gamle huset til tvillingene. Og utover disse stedene er det faktisk bare noen få til. Det er åpenbart at Dontnod Entertainment har gjort alt de kan for å lage en historie som trenger færrest mulig steder å besøke. Dette har de nok spart mye ressurser på å gjøre. Det skal dog nevnes at disse områdene er fullspekket av små detaljer og kjærlighet, så det skal det ikke stå noe på.

Noe som også er litt synd, er at når man først har perioder man beveger seg på egenhånd så er det ofte snakk om lange sekvenser hvor man skal gå rundt i et hus eller område og plukke opp ting for å kunne komme seg videre. I disse sekvensene blir veldig mye av innholdet litt meningsløst og kjedelig. Man har også mulighet til å slå av en prat med forskjellige sidekarakterer fra tid til annen, men disse samtalene er ofte bare hverdagslig pjatt som er helt irrelevant for selve historien. Det er jo med på å bygge under at dette er en ekte verden, med ekte mennesker. Men det blir litt kjedelig å snakke med naboen om at tante Gurid i Blomstergata nylig punkterte sykkelen. Overraskende ofte har samtalene faktisk såpass monotone temaer. Da er det lett å bli litt lei. En sjelden gang kan det hjelpe deg som spiller å kjenne til mer relevant info om den lille byen, men altfor ofte er ikke disse samtalene verdt å ha.

Etter å ha spilt gjennom hele opplevelsen er det også vanskelig å ignorere at Tell Me Why hadde hatt godt av å føles mer som et «spill». Det føles litt som at dette ikke trenger å være et spill, og heller kunne vært lagd til en tv-serie. Om spillet hadde bugnet med viktige valg man må ta så hadde det vært unnskyldt, men det er rett og slett ikke nok av det heller. Til tross for denne kritikken er Tell Me Why en god opplevelse på grunn av historien. Jeg legger merke til at hvert kapittel er nøye planlagt. Begynnelsen av hvert kapittel kan gjerne oppleves som litt tregt, men det bygges alltid opp til slutten, som gjør at man blir veldig spent på hvordan det vil gå i neste kapittel. Og jeg må si at når historien er god, så er den veldig god. Det er bare så synd at den til tider mister litt fokus. Jeg liker ikke å avsløre særlig mye mer av historien siden den absolutt bør oppleves uten særlig store avsløringer. Men jeg kan si at selve essensen av historien er mental helse. Det å tørre å snakke om sine følelser og være helt ærlig med sine nærmeste. Absolutt viktige temaer å ta opp i disse tider. Jeg har også likt de mange puslespillene man må løse gjennom spillet. Alle eventyrene moren fortalte tvillingene under oppveksten blir plutselig overraskende relevante når man løser disse. Man har til og med en hendig liten bok med eventyrene man kan lese når man ønsker, denne boken bruker man ofte til å løse puslespillene. Mer vil jeg ikke avsløre om denne boken, men den er absolutt et av de kuleste aspektene med Tell Me Why.

Jeg har absolutt likt min reise med Ronan-tvillingene i Tell Me Why. Historien er uforutsigbar og de beste sekvensene med detektivarbeid er spesielt vellaget. Karakterene føles troverdige, og man får nok tid med alle til å danne seg et klart bilde av hvordan de er. Det er bare så synd at ikke spillet er konsekvent bra hele veien. For mange avsporinger og dødtid som ikke føles viktig ødelegger litt for helheten. Det må dog nevnes at jeg er veldig fornøyd med avslutningen av historien og jeg tror de aller fleste fans av denne typen interaktiv-historiespill vil like Tell Me Why.