Ten Dates

Det har blitt litt av en årlig tradisjon for meg å se frem til hva Wales Interactive har i vente neste. Hvert år venter jeg spent på det neste full-motion videospillet (FMV) som utvikleren har jobbet med fordi det er et så unikt konsept som egentlig ikke utforskes av mange spillstudioer rundt om i verden i denne dag og alder. For dette formål har jeg gjennom årene utforsket Bloodshore, Night Book, Who Pressed Mute on Uncle Marcus, og til og med rom-com Five Dates, og nå, akkurat i tide til Valentinsdag, får sistnevnte av den listen en oppfølger.

Kjent som Ten Dates, erstatter denne tittelen online dating scenen til originalen for en personlig speed dating-hendelse. Det er her vi blir satt i skoene til enten Misha eller Ryan, og får i oppgave å møte en haug med forskjellige personer og personligheter, og deretter engasjere oss i lette samtaler for å avgjøre om de kan være en kamp for oss. For alle som er kjent med datingscenen, er det et spill fylt med nervøst ubehag, flørtende småprat og ofte virkelig vanskelige øyeblikk når det er klart at to personer absolutt ikke har noen forbindelse overhodet.

På typisk Wales Interactive måte dreier mesteparten av dette spillet seg om å bare se de to karakterene koble seg sammen og dele fra en tredjepersonsposisjon i den emosjonelle dynamikken mellom dem. Den eneste virkelige tiden når du begynner å føle deg mer nedsenket og involvert, er når spørsmål og dialogalternativer blir kastet på deg, som du må svare på og svare på på en måte som gjenspeiler karakteren du skildrer. For eksempel kan du være sannferdig og ærlig og virkelig se etter å få kontakt med den andre personen, eller du kan være en komplett narsissist og velge de mest grusomme svarene for å se hvordan det påvirker det samlede resultatet - jeg burde ikke trenge å si, men du vil sannsynligvis ikke få noen andre datoer med denne metoden.

Og når vi snakker om andre datoer, går Ten Dates lenger enn bare speed dating-hendelsen. Du må møte fem personer i utgangspunktet, og deretter ut av de menneskene du tydeligvis har en grunnleggende forbindelse med, må du begrense alternativene til to personer du vil ta på en andre date, alt før da forhåpentligvis (forutsatt at du ikke botch det opp), velg en person for en tredje date. Dette er den eneste måten å virkelig vinne, som om du skru datoene opp, vil du finne deg selv med en form for et spill over skjermen, passer med en samling av statistikk basert på spillet ditt skjønt. Den sanne finaliteten kommer med å ta forholdet ditt til noen til neste trinn og bli "offisielt" - selv om det fra min erfaring med Ten Dates er ganske uvanlig utfall å nå, men igjen, kanskje det ikke er på grunn av dem, men meg.

Men det er her Ten Dates begynner å støte på noen problemer. Noen av dialogvalgene og alternativene sluser deg inn i ganske uønskede resultater. For eksempel, i et tilfelle, som Ryan, fant jeg meg selv i et spill med 'Two Truths, One Lie', der alternativene jeg måtte velge mellom var om jeg hadde oktofobi (frykten for nummer åtte), samlet nyhetsdrikkebrikker eller sov ti timer om natten. Ingen av dem føltes som gode valg eller plausible alternativer, men jeg måtte bestemme meg for hvilken som passet best for denne forekomsten av Ryan, som ingen selvfølgelig gjorde. Jeg endte opp med å si at jeg ikke samlet nyhetsdrikkebrikker, fordi det hørtes veldig kjedelig ut, og etterlot Charlie Maher (skuespilleren som portretterte Ryan) oppgaven med å skildre en oktofobi-lidende, noe som helt klart var en utfordring og noe som lett kunne vært unngått med bedre dialog.

Også har jeg møtt utfall som sier "utfordring" for eksempel, som jeg tolket som å lage en konkurranse ut av en situasjon for noen vennlige småprat, når i virkeligheten utfallet var å direkte stille spørsmål ved moralen i situasjonen, som kom ut som fiendtlig til tross for at det ikke var min intensjon. Begge disse er gode eksempler på hvordan noen av scenene og fortellertrådene føles som om de allerede er på vei en bestemt vei før du i det hele tatt får ta et valg, noe som tar alvoret ut av det forgrenede dialogsystemet. Og dette er uten å nevne de gangene du får spørsmål som føles så forutsigbare og dumme at du egentlig ikke trenger et valg for å fortsette å spille.

Jeg vil også legge til at noen av redigeringene mellom scenene kommer litt for fort og ut av det blå. For eksempel vil du være midt i en samtale, og deretter vil et raskt (klart, men åpenbart forsøkt å være skjult eller maskert) kutt finne sted, og den andre personen vil bare stå opp og ta en telefonsamtale eller gå på toalettet. Det føles altfor påtvunget og bryter nedsenkingen av fortellingen betraktelig.

Men bare fordi den har sine demoner, kan det ikke benektes at Ten Dates er ekte moro. Det er utrolig enkelt å komme inn og nyte, og du kan spille dette spillet mens du slapper tilbake i en stol og nyter en velsmakende drink. Det er selve symbolet på å være avslappet mens du fortsatt opplever spenningen og oppslukende toner som skiller videospill fra hverandre og til og med over måten film og TV kan formidle en fortelling på.

Og det er for denne saks skyld at jeg befant meg i et litt elsk/hat-forhold til Ten Dates. På den ene siden fortsetter mine tidligere nevnte gripes å skinne gjennom, men på den annen side, den delen av meg som elsker en daft rom-com, kan ikke unngå å ha et dumt glis pusset over ansiktet mitt mens jeg lytter til Ryan og Misha satt på en mesterklasse av dum flørting. Hvis du også er en fan av rom-coms og den typisk forutsigbare og vanskelige humoren og fortellingen som finnes i denne sjangeren, vil Ten Dates sannsynligvis være rett opp i gaten din, men hvis du ikke er en stor fan av denne typen historie, vil denne Wales Interactive tittelen mangle gnisten som fører til en andre date.