Test: Razer Nari Ultimate Chroma

Tilbehørsprodusenter tar ofte drastiske tiltak for å differensiere seg fra de andre, og noen ganger er disse tiltakene litt merkelige. Razer har valgt å se på taktile enheter til stoler og sofaer, og tenkt for seg selv at "dette må vi ha i hodetelefonene våre!". Resultatet av denne idéen heter Nari Ultimate og det må jo forsåvidt sies at den er nyskapende.

Om vi starter med selve hodetelefonene så følger de et tradisjonelt øreklokkedesign, med en prislapp på omtrent 2000 norske kroner (€199,-). Likheten til Razers Tresher-hodetelefoner er slående og man kan faktisk gå så langt som å si at Razer har vært litt late da de designet Nari-serien, iallefall rent estetisk.

Selv om rammen ser ut til å være lagd av metall så er det kun den øverste delen som er lagd av dette, og resten er plast. Her forventet vi litt mer, med tanke på prisnivået. Selve øreklokkene er ganske behagelige å ha på, og de har til og med en liten fordypning beregnet på de som bruker briller (som man ikke legger merke til ved normal bruk). Bærekomforten er dermed svært høy, og de tykke putene med kunstskinn sitter forbausende godt over ørene. Putene har også en innebygget seksjon med kjølingsgelé, noe som heldigvis begynner å bli mer vanlig - det er vår erfaring på tvers av forskjellige modeller og produsenter at det utgjør en betydelig forskjell over lengre perioder med spilling. Enhetene inne i klokkene er 50mm i et uspesifisert materiale med neodym-magnetmotorsystem.

Trådløshet oppnår hodetelefonene med en 2.4GHz sender, men du kan også koble de til med en vanlig kabel. De har to års garanti, som er nytt fra Razer og en velkommen endring. Vi forstår derimot ikke hvorfor det ikke er mulig å koble seg til hodetelefonene med Bluetooth, spesielt siden til og med Razers høyttalersett har Bluetooth-tilkoblingsmulighet. Så høyttalere, ja - trådløs flaggskip-hodetelefoner, nei.

Batterilevetiden er på omtrent ni timer med Chroma-lyset avslått (man kan ikke se det selv uansett) og den haptiske tilbakemeldingen satt på laveste nivå. Men skrur du opp tilbakemeldingsnivået så vær obs på at den spiser batteri som en sulten labrador. Batteriet holder derimot på ladingen relativt lenge, så om du ikke bruker hodetelefonene lenge i strekk så kommer du nok ikke til å ha store problemer med dette.

Det er Razers Synapse 3.0 som fungerer som driver og kontrollpanel, og det er absolutt det mest bunnsolide kontrollprogrammet vi har sett for datatilbehør. Alt er intuitivt og pent, og integreringen er lettvint.

Razer kaller denne bruken av de haptiske enhetene for "Hypersense", og enhetene med DSP er produsert av tyske Lofelt - mer spesifikt er det L5-modellen som benyttes. Til tross for at de er små enheter, og har et spesifisert bruksområde i hodetelefoner på 20-200Hz, OG at det bare er én enhet i hver øreklokke så leverer de definitivt varene. Det finnes en større modell av enhetene, men det er definitivt ikke nødvendig. Du trenger egentlig ikke kjøre på med høyeste tilbakemeldingsnivå, det blir faktisk riktig så ubehagelig.
Så kommer vi til surround-lyden. Det er THX Spatial som står for denne, som betyr at den er virtuell, og dermed ikke helt fullverdig. Om en absolutt skal plassere surround inn i et par med hodetelefoner så bør de har en reell nedmiksing av det opprinnelige 5.1-signalet.

På papiret er idéen god nok. En mekanisk enhet inne i hodetelefonene fungerer som en taktil minienhet og skaper vibrasjoner for å simulere de dypeste basstonene fra eksplosjoner eller ekstra store og bråkete fiender, og man får dermed et ekstra nivå med innlevelse med den fysiske påvirkningen.

Men i den virkelige verden er den slags forbeholdt litt mer avanserte hjemmekinooppsett. Earthquake Audio lager eksempelvis en enhet kalt MQB-1 MiniQuake til kontorstoler (ca. 2500,-), mens man må se til deres Quake Q10B for å drive en hel sofa (ca 5000,-). Begge må også ha hjelp av en dedikert forsterker. Om man virkelig vil kan man bruke godt opp i sekssifrede beløp på slike enheter, som da plutselig begynner å konkurrere med prislappen på et RTX2080Ti.

Så idéen om å bringe prisklassen på slike taktile enheter ned er egentlig genial.

Nå er ikke lyden helt på nivå med hva vi forventer fra hodetelefoner på nesten 2000 kroner. Det er mulig at den haptiske tilbakemeldingen er grunnen, for selv med denne egenskapen slått ned på laveste nivå (dog ikke helt avslått) så er hodetelefonene litt "avlukket" i lyden, spesielt i øvre mellomtone, enn det vi hadde forventet av prisklassen. De nedre basstonene er også mindre definerbar enn hos noen av konkurrentene.

Mikrofonen fungerer helt fint, og plukker opp svært lite bakgrunnsstøy, men den får neppe sitt eget avsnitt i historiebøkene.

Den haptiske tilbakemeldingen fungerer jo - men den må tilpasses. Vi kjørte på med et for høyt nivå i begynnelsen og det tok bort litt av gleden, litt som en billig subwoofer som bare bråker istedenfor å levere ren og stram bass.

Men når man finner korrekt nivå så fungerer det, dog med litt tilvennelse. Det er litt som å ha et par PC-høyttalere med subwoofere, bare mer fysisk og direkte. Et stort pluss er dog at ved hjelp av de haptiske enhetene som er bundet til lydkanalene gjør at det er svært lett å retningsbestemme hvor en lyd kommer fra.

Alt i alt, så fungerer den haptiske tilbakemeldingen svært bedre enn forventet, komforten er god men lyden lever ikke helt opp til forventningene med tanke på prisklassen. Byggekvaliteten er god, men igjen - til den prisen forventer en mer metall og mindre plast.