The Adventures of Tintin: The Secret of the Unicorn

Med store filmtitler venter ofte lisensierte spill, og resultatene er sjelden noe å skrive hjem om. Lista er lang: Iron Man 1 og 2, G.I. Joe: Rise of the Cobra, Harry Potter-serien, og så videre, og så videre. Turen har derfor kommet til TinTin, som for tiden nyter stor suksess på det store lerret med The Adventures of Tintin: The Secret of the Unicorn. Dessverre er ikke spillversjonen like lovende.

Spillet følger samme spor som filmen, da vi blir med TinTin på en reise som strekker seg over både ørkener og hav. Handlingen er nokså direkte fra filmen, da TinTin og hunden Terry snubler over et modellskip ved navn Enhjørningen. De rasker også med seg en bok om Haddock-familien, som pleide å styre skuta. Det viser seg imidlertid at det er stor interesse rundt Enhjørningen, og en vill skattejakt utarter seg.

Det virker som at Ubisoft har prøvd å gjøre litt for mange ting på én gang. Her er det både kjøring med bil og fly, fekting og sniking, mens selve kjernen ligger i plattformelementene. De burde kanskje ha holdt seg til sistnevnte.

Her får man nemlig klassiske 2D-brett, da du som Terry og TinTin skal manøvrere deg frem gjennom alt fra skuter til kjellere. Hindringene består som oftest av rotter og banditter, samt plattformer som reagerer ved å trykke på en knapp. Som TinTin kan du også kaste forskjellige objektere, og sikte dem inn på fiender eller andre ting i rommet for å felle tyvene. Selv om oppsettet og mekanikkene er ganske enkle bruker de i det minste omgivelsene godt, og i min mening ville det gagnet spillet bedre om de fokuserte mer på disse elementene.

Fektingen man gjør i tilbakeblikkene til Haddock er for eksempel helt grusom. Her går alt på automatikk, da det eneste du gjør er å bevege analogspaken og trykke på en knapp for å fekte unna motstandere og reflektere bomber. Ta dette, kombinert med en kameravinkling som faller ut i tide og utide, så har du et totalt uinspirerende - og ikke minst unødvendig - tillegg.

Utvikleren har også inkludert en fly- og kjøremodus. Disse underholdt meg heller ikke særlig i begynnelsen, men etter hvert blir det heldigvis litt vanskeligere å manøvrere seg frem i omgivelsene. Mens du flyr eller kjører må du også skyte ned fiender fra alle kanter, og i disse partiene fungerer det fint.

Problemet med The Adventures of Tintin: The Secret of the Unicorn er at det går for tregt - historien snegler seg over skjermen, mens ubetydelige videosekvenser ruller forbi fremfor å la meg spille. Tempoet er ujevnt, og det føles som om utviklerne ikke har klart å bestemme seg for hvor kjernen skal ligge. Selve spillet er unnagjort på noen få timer, men likevel føler jeg at jeg har brukt mer tid på det enn jeg i virkeligheten har.

Utvikleren har skrudd sammen en samarbeidsdel også, som foregår i spesielle brett i et slags drømmeland. Heller ikke her skiller det seg nevneverdig ut fra andre plattformspill, men det gir en velkommen endring fra det vante plattformoppsettet i resten av spillet. TinTin og Haddock har forskjellige egenskaper de må bruke for å komme seg fra start til slutt, da førstnevnte kan bruke et rep med en krok for å slenge seg rundt, mens Haddock drar tunge objekter unna veien. Det er ikke mye, men det er nok til å holde deg underholdt i korte perioder.

Designet har jeg imidlertid ingenting å si på. Det er skreddersydd TinTin fra første sekund, med god fargebruk og et godt balansert lydbilde. TinTin-ånden sitter best når du er i snikepartiene, da du befinner deg i rike omgivelser med fem-seks skurker du må nedlegge før du kan gå videre. Her kan du snike og legge taktikker med objektene i rommet, og dette hadde jeg det moro med.

Men selv om designet er godt kan jeg ikke si det samme om det tekniske. Grafikken er ofte kornete, og når du kommer tett på figurene er de både flate og uttrykksløse. Stemmeskuespillet er heller ikke like godt levert som jeg skulle ønske at det var. TinTin høres mer sytete ut enn vanlig, mens bifigurene leverer platte replikker som like gjerne kunne vært fra forbipasserende på gata. Unntaket er skotten Haddock, som er både sjarmerende og vittig å høre på.

Forventningene mine var ikke høye for The Adventures of Tintin: The Secret of the Unicorn. Sluttresultatet er akkurat midt på treet. Hadde det vært større fokus på plattformelementene og variasjon innenfor dem ville det vært en annen historie, men slik er det altså ikke. Kanskje neste gang, når filmoppfølgeren kommer!