The Beatles: Rock Band

The Beatles er tidløst. Unikt. Det finnes ingen band som kan måle seg med hva The Beatles har gjort for populærmusikken, og de innførte harmonier, melodier, riff og ideer som fortsatt føles friske og nye i dag, 40 år etter deres episke Abbey Road.

Så når en spillutvikler får lov til å leke seg med musikken til et av tidenes mest populære band må det flere lag med silkehansker på før man får lov til å ta på sangene.

Det er forholdsvis enkelt å være en surmuler når man skal anmelde dette spillet. Det går lett an å slenge The Beatles: Rock Band opp på obduksjonsbordet og klinisk ta spillet fra hverandre og påpeke en rekke svakheter og irritasjonsmomenter. La oss ta dem først som sist.

The Beatles er nemlig en helligdom som ingen får kødde med. Absolutt ingen. Apple Corps sitter med rettighetene til det meste som har med The Beatles å gjøre, og vokter dem som topphemmelige statshemmeligheter. Du finner ikke The Beatles på iTunes eller Spotify. Beatles-låter lånes ikke ut til reklamefilmer. The Beatles behandles som en helligdom og det gjenspeiler seg i The Beatles: Rock Band.

Allerede i tittelen skjønner jeg at Harmonix har måttet inngå mange kompromisser når de har utviklet dette spillet. Mest sannsynlig har Apple Corps stilt et ultimatum om at The Beatles-navnet må stå først i tittelen. Et av mange ultimatum som følger spillet fra start til slutt.

For det er gjort små endringer fra det tilnærmet perfekte spillsystemet i Rock Band 2. Mest markant er det på trommene, der man ikke lenger får seksjoner der man spiller trommer fritt for å aktivere overdrive, som gir deg bonuspoeng. I stedet må man bare treffe en blinkende symbal. Årsaken til dette er selvsagt at Apple Corps ikke vil at spillerne skal rote til sangene ved å spille urytmisk tull på trommene.

Man kan heller ikke spille med sine egne figurer. Eller eksportere sangene til harddisken og spille dem i Rock Band 2. The Beatles: Rock Band er stramt regissert, hver sang skal fremføres med Beatles-medlemmene, på riktig scene og med riktig lyd. Bråkelydene når man bommer på instrumentene har blitt tonet ned for å ikke forstyrre de originale Beatles-sangene for mye. Det er tydelig at Harmonix har inngått svært mange kompromisser for å få tilgang til originalopptakene med The Beatles.

Og der var surmulingen over. For mens jeg kaldt og analytisk har ruslet rundt i regnet i Oslo og tenkt slik om The Beatles: Rock Band forsvinner all min negativitet som dugg for solen så snart jeg kommer hjem og slår på spillet.

Når du plukker opp gitaren, trommestikkene eller mikrofonen og starter en av låtene i spillet er alt tilgitt. The Beatles: Rock Band er nemlig, til tross for alle nådeløse krav fra Apple Corps, et spill laget med så mye omtanke og kjærlighet for kildematerialet at det er umulig å ikke bli smittet av entusiasmen og forelskelsen til Harmonix. Dette er et spill om verdens mest legendariske band, og de blir behandlet som de legendene de faktisk er. Det er en ærbødig hyllest til The Beatles, et skattkammer for alle som er fans av bandet, og et uhyre lekkert og attraktivt spill for alle som har et snev av musikkinteresse.

Det er først og fremst låtene som bærer dette spillet. Selv har jeg aldri vært en stor fan av bandet, jeg har ikke en eneste Beatles-CD, men idet jeg står og spiller gitar og trommer til sangene, føler jeg meg glad. Det er klassiske rytmer og melodier, og det lyder bra. Jeg koser meg med den ene klassikeren etter den andre, og oppdager Beatles-låter jeg ikke har noe forhold til, men som jeg elsker etter et par timer. Det er ikke uten grunn at The Beatles har fått legendestatus. Kanskje var de på rett sted til rett tid, men de leverte varene bedre enn noen andre i sin samtid.

Låtene akkompagneres av lekker grafikk. I spillets historiedel følger man bandet fra debuten på The Cavern Club i Liverpool til deres siste konsert på taket av Apple-bygningen. For å løse utfordringen med at bandet sluttet å turnere har grafikerne i Harmonix gått amok i psykedeliske drømmesekvenser i spillets siste halvdel. De musikkvideolignende sekvensene i bakgrunnen er så lekre at jeg faktisk til tider hadde problemer med å holde øynene på notekartet.

Som om ikke låtene og det visuelle skulle være nok, har utviklerne fylt på med belønninger i form av sjeldne videoklipp, en innspilling av Beatles første juleplate, prøveopptak til Sullivan-showet i USA, og lignende. For Beatles-fans er dette skikkelig snadder, og motiverer virkelig til å klare spillets utfordringer.

For Rock Band-fanatikere kan nok vanskelighetsgraden virke litt lav. Autist-metal i 180 BPM er nok fraværende her, og jeg hadde ingen problemer med å klare samtlige sanger med ok score på Expert. Men det plagde meg ikke, for låtene er så ekstremt fengende å spille.

Samtidig byr spillet på nye utfordringer med harmonier, som lar to spillere kore vokalisten med egne mikrofoner. Dette er noe som krever overraskende mye trening. Men desto morsommere når tre stykker korer perfekt.

Jeg må innrømme at etter å ha spilt The Beatles: Rock band føles Rock Band: AC/DC og Guitar Hero: Metallica rett og slett som amatørmessig hastverksarbeide. The Beatles: Rock Band virker gjennomtenkt i alle ledd, og er nesten på grensen til fanatisk opptatt av å gi oss en mest mulig autentisk Beatles-opplevelse. Harmonix har laget en kjærlighetserklæring i spillform, og jeg har falt pladask.

The Beatles: Rock Band setter rett og slett en ny standard for hva vi forventer oss av et musikkspill viet til et band. En musikalsk skattekiste av et spill.