The Bourne Conspiracy

Bourne er nemlig verdens tøffeste agent. Glem James Bond, som selv i Daniel Craigs maskuline skikkelse er en fløtepus som spiller poker, drikker Martini og nedlegger fotomodeller før de fleste har fått i seg frokosten. James Bond er gårdagens agent, den sjarmerende livsnyteren. Jason Bourne er hans motsetning.

Jeg har alltid digget Bourne-filmene, Bourne er en intens agent. Han er desperat, kløktig og tenker kjapt. Han er ikke full av fancy gadgets og våpen, men utnytter omgivelsene sine til å bekjempe fiendene. Han løper, tenker, skyter, jager og blir jaget, gjerne alt på en gang, for å finne ut av sin egen identitet og overleve. Bourne har en nerve som Bond aldri har hatt. Der Bond-filmene er typiske amerikanske actionfilmer med glitz og glamour og gladvold er Bourne den skitne europeiske motparten, mørk, møkkete og brutal.

Men så var det dette med spill basert på filmer og bøker. Spillhistorien er full av skrekkeksempler på filmer som blir gjort om til slappe spillkalkuner. Bæsj innpakket i gyldent filmpapir, hastverksarbeide stappet med bugs og kjipe løsninger, og som har solgt utelukkende på bakgrunn av å ha en sterk filmlisens i ryggen. Jeg fryktet det verste da jeg satte meg ned med Emmanuel Valdez, creative director for The Bourne Conspiracy, for å bli bedre kjent med den hardtslående agenten som ikke en gang ligner på Matt Damon fra filmtrilogien.

- Da vi begynte med spillet forsøkte vi å få Matt Damon med, men på det tidspunktet sa han at han var helt ferdig med Bourne-filmene, og han var ikke interessert å bli knyttet enda mer til Jason Bourne-karakteren. Siden vi allikevel baserer oss på bøkene til Robert Ludlum og ikke direkte på filmene, begynte vi produksjonen uten Matt Damon som Jason Bourne, forteller Valdez. Han legger til at Damon i ettertid har gått med på å lage en fjerde Bourne-film, men da var det allerede for sent å få ham med i spillet.

Uansett, det er neppe mange som kommer til å savne neandertalerleppene til Matt Damon når spillet setter i gang, for her går det unna. Vi følger med idet Valdez raser gjennom korridorer og over hustak, og banker opp vakter og fiender. Kameravinklene er som i en actionfilm, klippingen er hurtig, og selv om vi bare er tilskuer merker vi at adrenalinet er i ferd med å våkne.

- Det var veldig viktig for oss å forsøke å skape en actionfilm i spillform. Vi har brukt utrolig mye tid på kameravinklene når man slåss. De fleste spill flytter kameraet langt vekk for å gi deg full oversikt over figurene, vi putter deg rett inn i kampen i The Bourne Conspiracy, sier Valdez.

Og det fungerer, den tette kameraføringen og de hardtslående lydeffektene gjør det hele intenst og frenetisk. Det ser ut som en actionfilmregissør har klipt sammen slåsskampene, og Bourne slåss akkurat så brutalt og effektivt som vi har blitt vant til fra filmene.

- Vi har brukt mange Hollywood-talenter under utviklingen av spillet, avslører Valdez. En av disse er Jeff Imada, som står for kampkoreografien i Bourne-serien. Kampteknikken Bourne bruker er direkte og brutal, noe som gjenspeiler seg i styringen. Man har en knapp for lett angrep, en for tungt angrep og en for blokking. Det er et enkelt system som skal kaste spilleren inn i handlingen, og ikke noe for Virtua Fighter-fansen som liker å pugge mikrosekunder mellom angrep og blokk.

Til tross for at kampsystemet er relativt enkelt, er bruken av miljøet og gjenstander unik. Vi ser på fiender som blir kastet inn i sikringsskap og tavler, ned på bordflater og kopimaskiner. Miljøene man slåss i er fulle av objekter man kan bruke til å skade fiendene. Bruken av disse avhenger av at man bygger opp nok adrenalin i spillet, som man så slipper løs med et spesialangrep. Ikke spesielt komplisert, men svært tilfredsstillende.

I tillegg til nærkamp er Bourne flink med skytevåpen. Ettersom hele spillet er basert på grafikkmotoren til Unreal 3, er det ganske mange likhetstrekk til Gears of War i skytesekvensene. Det handler om å ta dekning og sikte seg inn, men Valdez har klart å beholde det frenetiske fra nærkampene også her. Vi blir hele tiden jaget videre med dårlig tid, og de brettene vi så hadde ingen mulighet til rolig utforsking. Resultatet blir enten en veldig intens og tilfredsstillende spillopplevelse, eller for heseblesende for sitt eget beste.

Uansett må jeg si at totalopplevelsen var overveldende positiv. Fra å være et spill jeg hadde null forventninger til gleder jeg meg nå til å leke Jason Bourne på konsoll. Et litt småkjipt kjørebrett lagt til Paris klarte heller ikke å ødelegge mine forventninger, inntrykket jeg satt igjen med da presentasjonen var ferdig var først og fremst et actionspill med en intensitet og et tempo som ingen andre har prøvd seg på tidligere, og kanskje en av sommerens store actionspilloverraskelser.