The Caribou Trail

Det er flott når spill har noe å si, spesielt når de kanskje til og med prøver å lære oss noe samtidig. Det skjer ikke ofte, men når det skjer, blir jeg interessert. The Caribou Trail er et slikt spill, og etter utgivelsen på PC i midten av mai har det nå også kommet til PlayStation 5.

The Caribou Trail forteller historien om slaget ved Gallipoli, som fant sted på Gallipoli-halvøya i Tyrkia i 1915 under første verdenskrig. Det var en stor militæroffensiv fra de allierte mot Det osmanske riket, og slaget ble senere beryktet for sine store tap, med anslag som tyder på at mer enn 130 000 soldater omkom og mer enn en kvart million ble såret. Slaget ble også kjent for den ofte langvarige og utmattende dødvannssituasjonen i kampene, der troppene sto overfor hverandre på tvers av skyttergravene, uten utsikter til at konflikten skulle løses.

Et annet særtrekk ved slaget ved Gallipoli var deltakelsen av mer enn 12 000 kanadiske frivillige fra Newfoundland. De gjorde dette fordi Newfoundland på den tiden var en selvstyrende koloni innenfor Det britiske imperiet, og troppene derfra besto hovedsakelig av unge fiskere og tømmerhoggere som ble sendt i krig med lite opplæring.

I « The Caribou Trail » spiller du som den unge soldaten Fisher, som sammen med sine to venner verver seg til den britiske hæren og ender opp med å bli sendt til fronten i Europa. Historien fokuserer ikke på selve slagene, men heller på soldatenes hverdag i skyttergravene, deres lengsel etter Canada og kameratskapet i de dystre og kalde skyttergravene.

Spillet kommer fra det kanadiske studioet Unreliable Narrators, med base i Montreal, hvor administrerende direktør Christopher Chancey er etterkommer av folk fra Newfoundland – og hvis egen forfader falt under første verdenskrig – noe som gjør det til en ganske personlig historie for utviklerteamet.

The Caribou Trail er et enkelt, narrativt eventyrspill, nesten en «vandringssimulator», og kan fullføres på rundt 3–5 timer. Fortellingen er helt klart det mest sentrale aspektet ved spillet, og du bør ikke forvente deg mye når det gjelder spillmekanikk her. Det meste av tiden tilbringes i skyttergravene, der du må utføre enkle oppgaver, som å levere post, vedlikeholde skyttergravene, snakke med øverstkommanderende og lage mat i et (antakelig bevisst) monotont minispill, noe som gir deg tid til å lytte til soldatenes historier fra hjemmet, eller til å høre tankene og frykten de bærer på i skyttergravene.

Det finnes imidlertid også små oppdrag der du, for eksempel under en kort våpenhvile med tyrkerne, må våge deg ut på det åpne slagfeltet for å finne dine falne kamerater og hente identitetsbrikkene deres, slik at familiene deres hjemme kan være sikre på hva som har skjedd med deres kjære. Det er hjerteskjærende å lese de siste tankene til disse døde soldatene, som de rakk å skrive ned før de bukket under for skadene sine.

Spillmekanikken er enkel og er utelukkende der for å støtte historien, snarere enn å skape engasjerende og fengende spillopplevelse. Bortsett fra den virkelig vellykkede avslutningen, er det meste av spillet relativt kjedelig, og dette er sannsynligvis et bevisst valg fra utviklerne for å få spilleren til å føle monotonien i livet i skyttergravene. Fungerer spillet bra som et spill? Nei. Fungerer det bra som en historie? Ja, det gjør det. Det er mer en enkel, interaktiv fortelling enn et spill, og hvis du klarer å fordype deg i den og i karakterene, har spillet lykkes.

The Caribou Trail er derfor et enkelt spill med en sterk fortelling i selve kjernen. Jeg mistenker at utviklerne har forsøkt å formidle den banaliteten soldatene opplevde i skyttergravene, og man kan spørre seg om det er en god idé å prøve å formidle banalitet gjennom et spill? Jeg er litt usikker på det, og det var litt av en slits å komme seg gjennom det, til tross for at det bare varer 3–5 timer.

Hvis du er interessert i historie, er « The Caribou Trail » en fin opplevelse, men hvis du er ute etter et krigsspill, har du kommet til feil sted. Dette er en interaktiv fortelling, om enn en så enkel at spillmekanikken nesten trekker resten av spillet ned med seg. Jeg aksepterer at fortellingen er hovedfokuset, men siden dette er et spill vi har å gjøre med, må spilleren engasjeres fra tid til annen. Når det er sagt, forteller spillet en gripende historie som absolutt er verdt å fortelle.