The Cave

Det begynner en anelse genialt. I startsekvensen av The Cave blir jeg møtt av at en grotte snakker direkte til meg - med en selvironisk mystisk stemme. "Ja, jeg er en grotte. Dette gjør dating til et aldri så lite helvete". Grottestemmen følger meg gjennom hele spillet, og den introduserer meg for de mange hovedpersonene. En eventyrer, en ridder, en forsker, en bonde, en munk, en tidsreisende og et par tvillingbarn som ser ut til å ha rømt fra en Tim Burton-film. Jeg får velge tre av dem og gå ned i grotten, hvor det venter både selvinnsikt og souvernirbutikker.

Og det er en ferd jeg har ventet lenge på å få starte. Da jeg hørte at Ron Gilbert (Monkey Island, Maniac Mansion) hadde slått seg sammen med den like rutinerte Tim Schafer gikk hype-måleren min i stykker, og jeg jeg ble forvandler til en kalenderkryssende fanboy. Og arven fra de gamle pek-og-klikk-spillene lever videre, selv om det kun gjelder en drikkeautomat med "New Grog" som stikker innom i noen minutter.

Innenfor de klamme grotteveggene blandes enkle plattformelementer med oppdragsbaserte gåter som mine tre figurer må hjelpe hverandre med å løse. Tidlig i eventyret skal man eksempelvis lokke et sovende monster i en felle, og det krever: Først ringer i en bjelle, deretter bruker en varm pølse som lokkemat før man aktiverer en enorm gripeklo. Selv om gåtene blir vanskeligere etter hvert, så blir de aldri angstfremkallende utfordrende.

Jeg liker The Cave, men det finnes noen skjønnhetsflekker som hindrer det fra å få mesterverkstatus. Noe av det først jeg legger merke til, er den litt upresise kontrollen. Figurenes bevegelser er litt for klønete, og de svever litt for mye i hoppene. Det er aldri vanskelig å komme seg videre, men dette er ikke den kvaliteten jeg forbinder med Double Fine.

Ett større problem er derimot at man må gå mye tilbake til steder man har vært tidligere, såkalt backtracking. Det er nemlig kun mulig å plukke opp én gjenstand av gangen, og det fører til at man må løpe mye frem og tilbake - særlig ettersom gåtene krever at de tre figurene er på tre forskjellige plasser samtidig. Jeg blir sittende å lengte etter et tradisjonelt utstyrssystem, men på den annen side ville kanskje det skapt nye problemer. Vanskelig å vite, men jeg savner det uansett.

Totalt sett er eventyret i de fargesterke grottemiljøene veldig morsomt. For meg som brukte barndommen til å peke og klikke på alt som rørte på seg, så er det en fryd å kombinere elektriske åler med et bilbatteri for å komme meg videre. Det er også underholdende å løse grottens utfordringer med hjelp fra de figurspesifikke hjelpemidlene. Emo-tvillingene kan for eksempel lage en kopi av seg selv slik at de kan være flere steder samtidig, og slike egenskaper kan gjøre vanskelige gåter litt mindre vriene. Det er også et pluss at utfordringene kan løses på flere ulike måter.

For å oppsummere er The Cave en slags vellykket skuffelse, særlig med tanke på de urimelige forventningene jeg og mange andre fikk da vi hørte navnene Schafer og Gilbert. Vær heller innstilt på en sjarmerende og godt fortalt blanding av gåteløsing og plattform - hverken mer eller mindre - så vil du få en skikkelig god spillopplevelse.