The Company Man

Karrierejaget og maset ved å jobbe i et stort kontorlandskap for et firma som sluker livslysten din har absolutt potensial for å fungere som grunnlaget i et spill. Her i Norge trenger vi ikke gå lenger enn til Mosaic fra Krillbite for å finne et eksempel på hvordan dette kan gjøres. Mens Mosaic var en nedtonet og tynget indie-historie om monotonien i storbyhverdagen, velger det malaysiske Forust Studio en litt annerledes tilnærming med debutspillet The Company Man, som ble lansert til PC i fjor og nå lanseres til konsoller. Her skal du nemlig ikke klatre opp karrierestigen, men kjempe deg opp karrierestigen helt til du står ansikt til ansikt med den onde toppsjefen der han sitter dresskledd i et kontor som skriker penger mens de ansatte sliter og slaver på bakkeplan (jeg har valgt å kalle bossen i min gjennomgang av spillet for Bobby K., etter en viss sjef i spillbransjen ...).

Vår hovedperson Jim har begynt på sin første arbeidsdag for det gigantiske selskapet Good Water, og som en ekte karrierejeger ønsker han å klatre til topps og bli sjef for hele selskapet. Ting går derimot på tverke allerede under opplæringsdelen, noe som resulterer i at Jim blir degradert og sendt helt ned i kjelleren for å jobbe nederst på rangstigen i den fryktede underverdenen kalt kundeservice. Jim må dermed ta tastaturet fatt og slå seg gjennom horder av fiender for å klatre opp etasjene og kjempe mot den store, slemme CEO-en som venter i toppetasjen.

På samme måte som at den norske tegneserien Lunch eller TV-serien The Office inneholder mye kontorrelatert humor man kan kjenne seg igjen i hvis man har jobbet i et kontorlandskap, er det mye humor i The Company Man som man kan flire godt av hvis man vært innom et kontoryrke i løpet av livet. For eksempel får du helse tilbake ved å drikke kaffe fra kaffetraktere som også fungerer som sjekkpunkter, og det er ikke rent få liter med kaffe som vår hovedperson drikker i løpet av spillets gang. Oppgraderinger kjører du i kontorlobbyen hos den entusiastiske unge studenten i kaffebaren som selger overprisede kaffebønner til deg, og pengene du trenger for å kjøpe disse får du ved å sparke andre ansatte og spare kapital (les: du banker opp fiender og får penger for det).

Fiendene i spillet kommer i alle slags kontorarbeider-fasonger og varianter. Du har stakkarslige kontorarbeidere som kommer bærende på store papirbunker, sekretærer som tygger tyggegummi og kaster papirfly etter deg og hippier i markedsavdelingen som svever på en sky og kaster kaffekopper etter deg, for å nevne noe. Spillets obligatoriske isverden kommer i form av regnskapsavdelingen, fordi regnskapsførere må være noen kalde frostpinner for å håndtere frozen assets (bundet kapital).

Det er med andre ord mye kontorrelatert humor som setter sitt særpreg på spillet, og mye av dette fungerer også bra, i hvert fall i starten. Selv om humoren er tørr er den som regel også god, og spillet har et par humoristiske vinklinger på business-livet som teller positivt. Dessverre tar det ikke lang tid før humoren stivner og ikke klarer å holde på underholdningsverdien, og når dette skjer oppdager man raskt at spillet ikke har så mye annet å by på. Det er ikke det at spillet er dårlig, men når sjarmen og humoren ikke når like godt inn lenger blir spillet rett og slett litt generisk og kjedelig.

Kjedelig er også et godt ord for å oppsummere lydbildet i spillet. All dialog leveres i form av innholdsløse babbellyder som kunne vært sjarmerende hvis utviklerne hadde gjort litt mer ut av det, men den gang ei. Musikken i spillet er ekstremt anonym og tam, nesten på grensen til søvndyssende, noe som er et stort minus med tanke på at god musikk er essensielt for et godt plattformspill.

I bunn og grunn er The Company Man et helt vanlig plattformspill, der det eneste særpreget er den kontorpregede humoren hvor man slår folk med et tastatur og skyter dem med e-poster. Kontrollsystemet fungerer godt, og selv om den tekniske ytelsen i Switch-versjonen har noen synlige svakheter iblant kjører denne versjonen stort sett raskt og stabilt, noe som er avgjørende for å gi spilleren en god plattformopplevelse. Ved slutten av hver bane venter en boss for å gjøre livet surt for deg. Skreller man bort kontoratmosfæren og humoren står man likevel igjen med et helt vanlig plattformspill uten noe ekstra som skiller spillet ut fra mengden, og sammenlignet med de beste i klassen har ikke spillet noe å stille opp med.

The Company Man ender dermed opp som et helt vanlig og greit plattformspill. Det er ikke noe direkte feil med spillet, sett bort fra et kjedelig lydbilde og noen små tekniske finurligheter, men det har heller ikke noe ved seg som klarer å heve det i konkurransen mot alle de gode plattformspillene som finnes fra før. Har du et indre skjult behov for å slå sjefen eller kollegene dine i hodet med et tastatur kan dette spillet være en god digital erstatning for å få ut denne frustrasjonen, men utover det er sjansen stor for at dette er et spill som drukner i mengden av andre gode titler du kan bryne deg på.