Vi tar det viktigste først: The Conduit ser ikke på langt nær så avansert og lekkert ut som et skytespill på Xbox 360 eller Playstation 3. Det er ikke i nærheten av å ha detaljnivået til Gears of War 2 eller Killzone 2. Er du en Wii-eier som blir mobbet av PS3- og Xbox 360-kompisene dine fordi spillene dine ser ræva ut, så er det bare å stålsette seg. The Conduit ser bra ut til å være et Wii-spill, men det blir litt som å si at filmen er bra til å være norsk. Grafisk kan det ikke måle seg med tungvekterne.
Sånn. Der var det ute av verden. Tørk tårene, så skal jeg forklare deg hvorfor The Conduit likevel er et fabelaktig skytespill som 360 og PS3-vennene dine kan misunne deg.
The Conduit følger den mystiske agent Michael Ford som kjemper mot utenomjordiske vesener i Washington. Agent Ford begynner spillet som en ganske vanlig agent som utfører oppdrag for en mystisk regjeringsorganisasjon, men blir snart involvert i intriger og en historie som, for å være helt ærlig, ikke er så fryktelig engasjerende. Men det spiller ingen rolle.
Dette er nemlig på mange måter det nærmeste vi kommer Goldeneye og Perfect Dark på Wii.
Enkelte av dere husker kanskje ikke hva Goldeneye betød for skytespillsjangeren på konsoll. Jeg husker ennå den dagen da Finn-Eirik, daværende sjef for Unsaco i Norge som distribuerte Nintendo 64, kom innom butikken med en amerikansk cartridge som inneholdt spillet Goldeneye. "Kan du ta en titt på dette for meg? De sier at det er utrolig bra i England." Selvsagt kunne jeg det, og tre dager etter hadde jeg vært vitne til en revolusjon.
Førstepersons skytespill funket nemlig dårlig på konsoll før Goldeneye. Rare klarte nemlig å tilpasse hele spillopplevelsen til håndkontrolleren, slik at man for første gang ikke følte at man manglet mus og tastatur når man spilte et slikt spill på konsoll. Den flytende, myke bevegelsen av figuren, fiendene som tilpasset seg styringen din og ikke reagerte lynraskt som i PC-spillene, og en nerve og oppdragsstruktur som skulle påvirke utallige spill i ettertid. Rare brukte samme teknikk i den fabelaktige "oppfølgeren" Perfect Dark, men bommet totalt med 360-oppfølgeren Perfect Dark Zero.
Og i mine øyne er The Conduit den åndelige oppfølgeren til Perfect Dark.
Å kontrollere Agent Ford er en drøm. Ja, du må sitte og peke på skjermen, ja det er faktisk litt slitsomt i lengden, men det føles også naturlig. Det tar en halvtime å venne seg til det, omtrent like lang tid du brukte på å lære deg Goldeneye i sin tid, og så sitter det. Bevegelsene er myke og fokuserte, å sikte er enkelt. Target-knappen hjelper deg å sikte, zoome inn går som en drøm, samme med streifing, dukking og angrep.
High Voltage har inkludert bevegelseskontroller og, slår du kontrollen forover slår du med våpenet ditt, og rister du på nunchucken kaster du granat. Også dette føles naturlig. Granaten kastes mot der du sikter, det er enkelt, intuitivt og føles helt naturlig.
Kontrollen sitter som den skal, og spillet klarer også å holde på interessen min, fra start til slutt. Og det er litt pussig, for The Conduit har ingen fargerik fjærprakt å lokke med, ingen unike salgsargumenter eller teknologiske nyvinninger. Det er et standard korridorskytespill, der man går fra a til b til c og til utgangen, og skyter fiender på veien. Det føles på en måte litt gammeldags og klassisk, der andre førstepersonsspill lokker med uendelig frihet eller digre kjøretøy eller gigantiske onlineslag, gjør The Conduit det enkelt. Men fokusert.
Det hjelper at man får tilgang til mange spennende våpen utover i spillet. Utenomjordiske våpen har sjelden føltes så utenomjordiske som i The Conduit, som virkelig briljerer med arsenalet sitt. Også den mystiske teknologikula man finner i starten og bruker til å løse en og annen logisk gåte gjør spillet til mer enn bare en skytefest. Kanskje enda viktigere er det at alle nivåene har skjulte beskjeder på veggene og datadisker som kan spores opp og samles. Igjen ikke noen revolusjon, og det er sjelden jeg ønsker å besøke nivåer på rundt for å samle på slike meningsløse ting, men her følte jeg faktisk kallet.
Dessverre er ikke hoveddelen av spillet altfor lang. Erfarne spillere vil nå slutten på 7-8 timer, og selv om jeg faktisk følte behovet for å gjenbesøke nivåer på høyere vanskelighetsgrad og samle alle hemmelighetene, synes jeg historien kunne vært litt mer dramatisk og litt lenger.
Heldigvis kompenserer High Voltage for dette ved å ha en omfattende onlinedel i spillet. Dette kommer til å bli det mest spilte Wii-skytespillet på nettet, garantert. Igjen er følelsen fra Perfect Dark og Goldeneye bevart, i de mange ulike modusene man kan leke seg i. Våre forsøk på nettspilling mot utviklerne var vellykket, og selv om vi til tider opplevde hakking når mange spillere spilte samtidig, føles denne delen av spillet solid, balansert og gjennomarbeidet.
The Conduit er et spill det er lett å kritisere, hvis man skal sammenligne det med muskelbergene på Playstation 3 og Xbox 360. Men sannheten er at spillet er et solid skytespill med et unikt kontrollsystem som fungerer utmerket. Det har en sjarmerende enspillerdel som til tross for en småsimpel historie og gammeldags nivådesign makter å holde på interessen og spillegleden gjennom hele spillet.