The Dark Knight Rises

Jeg kan like greit si det med en gang. The Dark Knight Rises er ikke en perfekt film. Det er ikke den beste filmen i Batman-trilogien, heller. Men om det er en verdig avslutning på en eksepsjonelt ambisiøs superheltserie? Absolutt.

Åtte år har gått siden Jokerens terrorregn. Bruce Wayne (Christian Bale) har sperret seg inne, blind av kjærlighetssorg over avdøde Rachel Dawes. Samfunnet har vendt ryggen til Batman, fremdeles i tro om at han drepte Harvey "Two-Face" Dent. Batmans største offer så langt har tilbakebetalt seg - Gotham har levd i fred siden Dent-rettsaken, som buret inne tusenvis av kriminelle. Livet ser lyst ut, men som mestertyven Selina "Catwoman" Kyle (Anne Hathaway) sier varer det ikke for alltid. Stormen kommer. Fortere enn de aner.

Under fotfestet deres tar nemlig en ny verden form. Leiemorderen Bane (Tom Hardy) har dannet en dommedagshær i Gothams undergrunnssystem, med velkjent lovnad om å utslette Gotham. Batman tar det ikke like alvorlig som butler Alfred (Michael Caine) - arrogansen hans tar nær livet av ham i nevekamp med Bane, både fysisk og taktisk overlegen etter flere år unna superheltlivet. Batman er knust (bokstavelig talt), og Bane kaster ham i en fengselsgrop flere meter under overflaten. Helten må gjenoppstå. Men før det må han gjenoppbygges.

Om Tim Burton-filmene var filmatisert tegneseriegalskap, er Christopher Nolans filmer en øvelse i seriøsitet. Batman anno 2012 sliter med å leve opp til sin egen symbolikk, et tema som hamres inn gjennom et utall taler fra filmens bipersoner. De snakker så mye om terroren som er i vente at det virker som et år har passert før slaget endelig kommer. Misforstå meg rett - actionscener og spesialeffekter er det mange av her, og de ser eksepsjonelt bra ut - men de har ikke samme tyngde som slagene i de foregående filmene.

Det skyldes flere ting, men hovedproblemet er bakgrunnen for Banes motiv. Han vil ha total ødeleggelse, panikk og død, men forklaringen på hvorfor kommer for sent og med for lite oppbygning til at det føles ekte. Nolan har presset inn mye - og da mener jeg mye - handling i The Dark Knight Rises, men deler av den kunne med fordel ha blitt kuttet for å gi personlig tyngde til Bane. Stryk det, forresten - Nolan kunne gitt de fleste bifigurene mer bakgrunnsinfo, ettersom vi sjelden får vite mer enn hvem de er og hva de vil. Taleholding er greit, det, men det ville vært en fordel om vi forstod hvorfor de tror på saken de argumenterer for.

The Dark Knight Rises føles for super, på mange måter. Actionsekvensene, som i The Dark Knight føltes mindre kalkulerte, er koordinert og satt sammen til perfeksjon, og føles mer som en slåssballett enn et siste slag midt i desperasjonen. Filmen har dessuten flust av plotthull, ofte i forhold til tidsperspektiv og viktige detaljer. Hvordan man kommer seg fra brennhete Østen til Gotham på null komma svisj vet jeg ikke, men det hadde helt sikkert vært greit å vite.

Likevel er det så mye som føles riktig med The Dark Knight Rises. Tom Hardy viser en enorm fysisk og psykisk styrke med sin Bane, mens Christian Bale leverer sin utvilsomt beste Batman-opptreden til nå. Batman har aldri vært så nedslått, troløs og ikke minst hjelpesløs som i The Dark Knight Rises, der Batman for alvor betaler prisen for å være et symbol.

Så har vi Anne Hathaway som Catwoman, da. Skepsis til tross - hun er en av de absolutte høydepunktene i The Dark Knight Rises. Hathaway er leken og lettsindig, fleksibel og flørtende, men samtidig med en emosjonell tyngde man faktisk forstår. Hennes Selina Kyle er uventet spekulativ og intelligent, med et kroppsspråk som tilsier at hver eneste bevegelse fører til noe stort. Hun er ikke Michelle Pfeiffer, men det er ikke langt unna.

The Dark Knight Rises er ingen The Dark Knight. Til det er den for ujevn. Men som helhet, og slutten på en storslått trilogi, er den helt i tråd med universet vi har fortapt oss i. Den evinnelige mørkheten gnager på både Batman, Gotham og seeren mens vi reiser mot slutten av æraen, i håp om at Batman fremdeles er superhelten vi husker ham som. Konklusjonen er overraskende givende. Faktisk omtrent like overraskende som at Nolan har klart å levere en fullverdig Batman-trilogi uten massive feilsteg.