Norsk
Gamereactor
anmeldelser
The Evil Within

The Evil Within

Skrekklegenden Shinji Mikamis The Evil Within er endelig sluppet, og vi har samlet nok mot til å gi det en gjennomspilling. Her er anmeldelsen...

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt
HQ

Det etterlengtede The Evil Within fra skrekklegenden Shinji Mikami er endelig her. For mange av oss som liker en god dose grøss har dette spillet hengt på horisonten som en slags hellig gral etter at skrekksjangeren har blitt mer og mer kamporientert. The Evil Within representerte en tilbakevending til en mer stillferdig, dyster og oppriktig skummel tilnærming til skrekkspill. Spørsmålet er om The Evil Within lykkes i å oppfylle de enorme forventningene.

The Evil Within

For å svare på det vil jeg først ta opp de ulike inspirasjonskildene til The Evil Within. Det henter mye fra de tidligere prosjektene til Shinji Mikami, og likhetstrekkene med spesielt Resident Evil 4 er ikke til å slippe unna. På en måte kunne den generiske politihelten Sebastian Castellanos i The Evil Within lett blitt byttet ut med Leon S. Kennedy. Senere i spillet endrer tempoet seg og mer overnaturlige elementer begynner å spille inn som tar stilen vekk fra den, ironisk nok, mer jordnære Resident Evil serien. Her begynner også spenningen å ta seg opp og det blir mer løping og skyting. Dette stiller seg i kontrast med den mer snikefokuserte åpningen, og minner meg om Dead Space og Alan Wake. Etter hvert som man blir mer komfortabel med kampsystemet begynner paralysering og såkalte «finishing moves» å bli veldig viktig, slik som i Resident Evil 6, og plutselig er ikke The Evil Within særlig stillferdig eller skummelt lenger. Den jagede har blitt jegeren, slik som ofte skjer i skrekkspill som gir oss for mange våpen å leke oss med.

The Evil Within
Dette er en annonse:

The Evil Within både innfrir og svikter i mine øyne. Visuelt sett er det et av de peneste skrekkspillene jeg noensinne har sett med en fantastisk lyssetting og skyggebruk. Lydene er grusomme og alt fra hylene til zombier og lyden av blod som drypper får det til å gå kaldt nedover ryggen på meg. Vi bys på varierte og pene områder og brettdesign som tidvis tillater spilleren å bevege seg, gjemme seg, legge feller og planlegge bakhold. Den mest tilfredsstillende opplevelsen får man ved å kombinere ulike spillestiler. Snike der man kan, planlegge og bruke omgivelsene mot fiendene, og så skyte som en siste utvei. Men når det kommer til historien mister The Evil Within taket.

The Evil Within

Spillet åpner med noe som har potensial til å bli et guffent mordmysterie, men som blir en SAW-aktig blodorgie før vi rekker å sette oss inn i hva som foregår. Det blir aldri helt klart hvordan denne sekvensen henger sammen med resten av spillet, og utover å gi spilleren litt høy puls virker den ganske unødvendig. Deretter endrer tempoet seg til å ligne en katastrofefilm, før vi blir dumpet ned i en mørk og stille Resident Evil 4-aktig landsby. Det blir aldri helt klart hva The Evil Within vil at vi skal oppleve, om vi skal ha høy puls og adrenalin eller nervøs svetting, om vi skal løpe eller snike, skyte eller spare på kuler. Jeg får blandede signaler. Jeg blir utdelt et armbrøst og fortalt at deler fra feller kan brukes til å lage piler, og så ser jeg ingen feller den neste timen med spilletid. Jeg får inntrykk av at spillet vil jeg skal snike og spare på kuler, så blir jeg låst i en sekvens hvor jeg må skyte flere bølger med fiender uten mulighet til å gjemme meg og bruke snikeangrep.

The Evil Within
Dette er en annonse:

Når det kommer til selve historien, opplevde jeg The Evil Within som forutsigbart. Etter de to første lydloggene jeg fant følte jeg at spillet hadde gitt meg all den informasjonen jeg trengte til å løse «mysteriet,» og resten av spillet gikk ut på å bekrefte teorien. Historien er ganske klønete fortalt, og ledetråder blir servert på rekke og rad slik at ingen av utviklingene i spillet kommer som noen overraskelse. Det betyr ikke at det ikke var fornøyelig å spille, men om man skjønner hva som foregår ganske tidlig tar det vekk litt av skrekken.

Monstrene man møter på i The Evil Within varierer fra makabre skapninger til tåpelige karikaturer. Den mørkhårede edderkoppdamen, motorsagpsykopaten og kjempen med safe som hode er kjempeskummel, men piggtrådzombiene og hovedskurken får meg bare til å heve på øyenbrynene. Ruvik, som er den konstante antagonisten, fremstår som en trass tenåring med en utvasket hettegenser. Han kommer for å ta deg. Det er bokstavelig talt det han gjør. Han kommer vandrende og tar borti deg og etterlater deg med tom helse. Det er ikke skummelt. Man blir ikke straffet for å ta unødvendige sjanser eller gjøre noe feil. Ruvik dukker opp tilfeldig og tar deg fordi du var uheldig og ikke klarte å løpe unna fort nok, synd for deg.

The Evil Within

Veldig mange slike sekvenser gjør The Evil Within til et tidvis frustrerende spill. Ofte må man prøve på noe og dø før man har noe forutsetning for å klare en gåte eller en sekvens, og alt som skjer mellom kan ofte være for lett. Jeg spilte på Survivor, som var den utfordrende modusen, og selv om jeg døde her og der opplevde jeg ikke vanskelighetsgraden som særlig krevende, med unntak av de monstrene som dreper på ett angrep. Noe av grunnen til dette er at spillet er designet for konsoll og jeg spillet på PC. Visstnok er ikke spillet optimalisert skikkelig til PC slik at man stort sett treffer det man sikter på. Det kan høres litt rart ut men det er altså meningen at våpnene skal være upresis til man får oppgradert dem. På konsoll er siktingen og bevegelse kraftig redusert slik at vanskelighetsgraden blir kunstig økt. Dette, i tillegg til at ammunisjon er mangelvare, fører til at spillet blir mye vanskeligere på konsoll enn på PC.

Selv om jeg pirker veldig på The Evil Within så hadde jeg en sammenhengende positiv opplevelse. Til tross for at det er langt unna å være et perfekt spill, med enkel historie, forvirret stemning og mange lineære sekvenser og karikerte monstre, så liker jeg det. Det er et av de bedre skrekkspillene jeg har hatt gleden av å spille, på linje med Resident Evil 4, Alan Wake og Dead Space. Det var mange andre småting jeg irriterte meg over også, som for eksempel at uansett hva han gjennomgår er skjorten til Castellanos alltid hvit, figurene reagerer ikke på helt åpenbare ting, en port man må kutte over en kjetting for å åpne lukker seg plutselig bak meg, selv om en av figurene sier man ikke skal gjøre noe så tvinger spillet deg til å gjøre det likevel. Jeg velger å se bort fra disse tingene, for når jeg ligger gjemt under en seng med en kniv i hånden og venter på at en piggtrådzombie skal snu seg så jeg kan leke hjernekirurg, da har jeg det veldig gøy, og selv om det ikke føles skummelt så har det en viss spenning som jeg liker.

The Evil Within

The Evil Within vet ikke alltid hva det vil være, det gjør veldig mye forskjellig men heldigvis er det meste bra. Sebastian Castellanos er tidenes dummeste detektiv med verdens dårligste kondis, og det kan bli veldig irriterende å høre han banne og være forvirret, men han duger i en slåsskamp. Om man velger å gi The Evil Within en sjanse så anbefaler jeg å se bort fra de logiske glippene. Om man gjennomskuer historien tidlig så anbefaler jeg å bli med videre likevel. Selv om destinasjonen er forutsigbar, så kan prosessen med å komme dit være underholdende likevel.

07 Gamereactor Norge
7 / 10
+
Brutale kamper, skummel stemning, varierte omgivelser
-
Forutsigbar handling, ulogisk til tider, personlighetsforvirret
overall score
er vår karakter på tvers av Gamereactor-nettverket. Hva er din? Dette er gjennomsnittskarakteren i alle Gamereactor-landene

Relaterte tekster

8
The Evil WithinScore

The Evil Within

ANMELDELSE. Skrevet av Adrian Berg

Skrekklegenden Shinji Mikamis The Evil Within er endelig sluppet, og vi har samlet nok mot til å gi det en gjennomspilling. Her er anmeldelsen...



Loading next content