The First Berserker: Khazan

Når man har opplevd et visst antall spill innenfor en sjanger, begynner enkelte elementer, eller til og med hele opplegg, å føles veldig kjente. Mange spill låner fritt fra hverandre, men de klarer likevel å skape en egen identitet som gjør at de føles mer unike enn de kanskje egentlig er. På forhånd var det først og fremst den visuelle stilen i The First Berserker: Khazan som føltes som en unik ingrediens. Cel-shading i animestil er definitivt en av de tingene jeg tar med meg som positivt, men som med mye annet i dette actionrollespillet, dras det ned av at det føles litt for enkelt.

For de uinnvidde er The First Berserker: Khazan et spill som tar sin plass i Dungeon Fighter Online -universet. Det er en enormt populær beat em up-rollespillserie. Det var også helt ukjent for meg. Det er utviklerne hos Neople som står bak, og de har nå gitt dette rollespillet et forsprang på 800 år i forhold til flerspillerdelen. For de som kjenner til det, er det sikkert mer interesse for et dypdykk enn jeg kunne mønstre. Uansett, vår hovedperson blir fraktet som fange i en vogn, men etter en ulykke, eller rettere sagt et lykketreff for ham, klarer han å rømme. I de ugjestmilde, snødekte fjellene begynner reisen hans.

Det som følger føles som Dark Souls Light. Det er både en treffende og noe snever beskrivelse. For dette har definitivt sine egne kvaliteter, selv om de dessverre ikke skinner så sterkt som jeg hadde håpet.

På lineære baner tar vår hardhudede protagonist seg fremover. En mystisk stemme snakker til ham fra tid til annen. Men til tross for en historie om demoner og hevn, er det først og fremst spillets action som raskt står i sentrum. Med øks og sverd i beredskap møter vi fiender som slår hardt. For selv om dette ikke helt når opp til sjangerens tøffeste utfordringer, og det også finnes en "lett" vanskelighetsgrad å bytte til, er det likevel et ganske utfordrende spill. Spesielt når det kommer til spillets kamper mot sjefer. Men vi er ikke helt i mål ennå. Den grunnleggende spillmekanikken er gjenkjennelig. Det vil si raske slag eller langsommere slag som gjør mer skade. Vi kan parere og unnvike, og ja, alt tapper den i utgangspunktet ganske gjerrige utholdenhetsmåleren.

Men selvfølgelig opptjenes erfaringspoeng. I dette spillet bruker du Lacrima for å gjøre karakteren sterkere. Vi binder dem ved spillets lagringspunkter og kan øke alt fra helse, utholdenhet og andre evner. Høres det kjent ut? Vel, det gjør det. Spillet låner rundhåndet fra sjangerens giganter til et punkt der det føles litt som om man har stjålet for mye. Hvis vi dør mellom disse punktene, mister vi det vi har samlet, men får sjansen til å plukke det opp igjen hvis vi kommer oss tilbake til stedet. Heldigvis kan vi plukke opp Lacrimaen vår på et trygt sted før et bossmøte hvis vi dør under et.

Sjefene som er spillets tøffeste beist.
Joda, verden har noen store fiender også - men det er i møte med den siste utfordringen på nivåene at det blir litt ekstra tøft. Som så ofte handler det imidlertid mest om å lære seg angrepsmønstrene deres, vite når man skal slå til og holde øye med utholdenhetsmåleren. Hvis en sjef er for tøff, kan du heldigvis gjøre litt klassisk grinding for å gå opp i nivå, ettersom de fleste fiendene respawner hvis du lagrer ved et sjekkpunkt. Spillet er også ganske sjenerøst når det gjelder Lacrima, og du samler også mye utstyr.

Khazan kan utstyre seg med hjelm, rustning, hansker og støvler. Det finnes også ringer og amuletter som gir en liten ekstra bonus. Det blir litt for mye av en plyndringsfest med det faktum at du raskt bærer rundt på mye utstyr. Dette kan imidlertid ødelegges et stykke ut i spillet for i stedet å bli Lacrima som kan brukes på ferdigheter. Vi har også et ferdighetstre som er knyttet til spillets ulike våpen.

Selv om du starter med en øks og et sverd, er et av spillets tidligste oppdrag å finne de to andre våpnene du kan utstyre deg med. Disse er et stort bredsverd og et spyd. Begge har sine egne trær der du kan oppgradere og låse opp spesialangrep. Disse gjør mye skade, og akkurat som Khazan selv har fiendene også en utholdenhetsmåler. Når den er på sitt laveste, kan du utføre en slags avslutning som tar en stor del av livet ditt. Du kan også snike deg inn på fiender for å gjøre det samme.

Menyer og alt mangler litt finesse og identitet, og det ville egentlig ikke vært en dårlig ting. Men problemet er at det er ganske mange andre ting som også gjør det. For selv om sjefene, og som jeg nevnte i innledningen om miljøene, passer godt med den visuelle stilen. Alt er ganske livløst og flatt. Det ser teknisk bra ut. Men det mangler noe. Som om stiene er utskårne korridorer uten lys og bevegelse. Alt føles veldig konstruert, og det er ikke mange effekter som gir det en sårt tiltrengt kontrast. De snødekte landskapene, hulene, de store salene... Alt er som en kopi av sted etter sted. Vi har heller ingen direkte utsikt, ingen bevegelse bortsett fra noen svaiende trær. Det er en kul visuell stil, men livløs og litt klipp-og-lim på miljøene.

Det er også et lydspor som gir den samme tomme følelsen. Musikken føles anonym til tross for forsøk på litt dempede mannskor. Tegneserieinnslagene, vel, det samme kan sies om dem som om grafikken generelt. Helhetsinntrykket når man ser forbi den ganske tøffe tegneseriestilen blir kjedelig. Nesten som om det er en litt uferdig mal du reiser gjennom. Jeg har absolutt ingenting imot et spill som gjentar seg selv og kan føles litt monotont. Både actionfester som Stellar Blade og Black Myth: Wukong som jeg anmeldte, er også ganske repetitive i måten de fungerer på. Men de har mye mer identitet enn dette. Spesielt er de morsommere å spille når det kommer til slåssing.

Når det gjelder spillets handling, både gir og tar det. Personlig valgte jeg å kjøre det meste av spillet med spydet fordi jeg satte pris på dets fart og rekkevidde. Å mestre forsvar og angrep føles til tider morsomt, men et litt upresist system for å låse seg fast på fiender gjør at du ofte bommer på dem når du slår til. Det er en viss tyngde i det, men det blir likevel litt flagrende når slagene bommer. Siden flere angrep også må lenkes sammen, blir dette litt frustrerende når slagene bommer, og jeg føler heller ikke helt at responsen når slagene lander er så tilfredsstillende som jeg hadde ønsket.

Det er derimot spillets action som er hovedgrunnen til å spille dette. Selv om det krever forsvar og utholdenhetsstyring, er det også en del hack-and-slash over det hele. Spesielt mot spillets mer vanlige fiender. Tilfredsstillelsen ved å beseire en boss har flere ganger føltes veldig bra, men veien fra å ankomme et nytt miljø og frem til det har i mange tilfeller føltes som en altfor lang reise.

Etter starten av spillet havner man i en slags hub-verden. Etter hvert dukker det opp ting som å kunne kjøpe gjenstander og oppgradere våpen. Selv om jeg kan sette pris på at nye elementer introduseres etter hvert, synes jeg også at disse elementene fremstår som litt merkelige. Når jeg får sjansen til å kjøpe nye deler til rustningen min, har jeg allerede funnet noen som er flere ganger bedre enn det som er tilgjengelig. Elementer jeg skulle ønske var der tidlig, låses først opp etter flere timer.

Når jeg reflekterer over opplevelsen etter noen dagers spilling, føler jeg meg splittet. På den ene siden er det en enkel sjarm i dette, og alle elementene, selv om de er uoriginale, fungerer helt fint. Men Khazans reise føles også veldig monoton. Til tross for de nye elementene som introduseres i løpet av spillet, føles det stort sett uten finesse og aldri noe mer enn bare helt ok. Nå fanger The First Berserker: Khazan selve essensen av et actionrollespill, og prøver ikke å være så mye mer enn det. For meg er det litt for enkelt, men hvis det er det du er ute etter og har lengtet etter, er det absolutt grunn til å gi det en sjanse. Om ikke minst for den fantastiske følelsen når livsmåleren til en boss endelig forsvinner.