The Flash

Forventningene til The Flash har vært skyhøye, og til dels ute av kontroll. DC selv, Warner Bros. Discovery og millioner av fans over hele verden har higet etter en solid hit, et tegn fra himmelen om at bedre tider er i vente etter et usikkert tiår, og filmen skal derfor ikke bare binde en fin sløyfe på det såkalte "Snyderverse" vi nå legger bak oss, men også ønske oss velkommen til en ny, frisk fremtid.

"Forsegl fortiden. Ønsk fremtiden velkommen. Fortell en unik og tilfredsstillende historie, og gjør det uten at det blir for langtrukkent, vær så snill". Ok, en umulig oppgave.

Det vil nok fortsatt være noen som etter å ha forlatt kinomørket vil føle at The Flash lyktes bedre med noen av oppgavene på den nevnte sjekklisten enn andre, men det som er klart for meg etter å ha sett Andy Muschiettis storfilm er at The Flash er så nær ved å klare alt på én gang at man nesten må elske den bare av den grunn. Nesten er nøkkelordet her.

Ok, så Barry Allen har blitt mer etablert som The Flash, og har utforsket den såkalte "Speed Force" ytterligere siden hendelsene i Justice League. Faktisk, som det også ble antydet i Batman v Superman: Dawn of Justice, kan han nå virtuelt reise i tid og overbeviser seg selv - til tross for advarsler fra Bruce Wayne (spilt for aller siste gang av Ben Affleck - RIP Batfleck) om at det å endre fortiden kan få forferdelige konsekvenser for nåtiden - om at han kan redde moren som ble drept på tragisk vis for mange år siden.

Og det hele utvikler seg til et skikkelig kontinuitetsrot, da han ikke bare klarer å endre fortiden, men også rote til flere universer. Slik havner han i en dimensjon eller tidslinje der Michael Keaton er Batman og Superman er Supergirl. Det hele blir raskt store, men relativt presist, fortalte overlappende narrative tråder som, gjennom det som føles som utallige prøvevisninger er avansert nok til å holde deg engasjert uten å bli til en masse søppel som bare kan reddes av kjedelig, treg eksposisjon.

Nei, The Flash fungerer faktisk historiemessig, og forteller en engasjerende historie om å finne fred i arrene man samler etter hvert som årene går. Selv om ikke alle disse intime scenene fungerer. Forholdet mellom Barry og moren hans blir aldri sterkt nok til å bære hele filmen. Mest på grunn av en ganske essensiell mangel på kjemi mellom hovedrolleinnehaver Ezra Miller og moren spilt av Maribel Verdú, samtidig som at Kiersey Clemons som Iris West heller ikke er spesielt spennende.

Men det finnes en vei rundt det, for gjett hva? The Flash er en av de morsomste superheltfilmene som noensinne er laget - punktum. Ezra Miller leverer en Deadpool-lignende prestasjon, der skuespilleren først og fremst spiller mot en annen versjon av seg selv, og det er mesterlig på den mest pinlige og selvbevisste måten. Vitsene kommer i strie strømmer i et nesten Mad Max-aktig tempo, og det fungerer nesten hele veien. Tempoet er høyt, skiftene er tydelige og drastiske, og når filmen først er i gang er det et solid bindevev mellom komedie, fanservice og action. Det er en ganske hudløs ærlig popcornfilm som nesten står i kontrast til den bredere MCU-trenden.

Det betyr også at The Flash ikke bruker på langt nær så mye tid på å etablere et "nytt" DC-filmunivers som mange trodde. Joda, den berører multiverset mer enn andre prosjekter gjør, og det er morsomme tilbakeblikk og cameoopptredener her og der (inkludert en fra Nikolaj Coster-Waldau og selveste Nicolas f**king Cage), men filmen er mer opptatt av å ta farvel med kontinuiteten vi kjenner og fortelle en kul, godt utformet og ganske frittstående historie.

Ta ikke feil, Michael Keaton sparker ræv, Michael Shannon er fortsatt kul som General Zod og Sasha Calle fungerer godt som Supergirl, men det er Miller, humoren og tempoet som redder dagen.

Du kan faktisk se The Flash uten å ha sett noe annet fra DC, og på samme måte ser dette ut til å være et ganske sentralt vendepunkt i tone og kvalitet. Den er også ganske enkel å anbefale. Regissør Andy Muschietti ble stilt overfor en umulig oppgave, og han klarte det.