The Getaway

Vi konsollspillere er blitt veldig bortskjemt med flotte og nyskapende actoin titler til våre elskede elektroniske lekebokser (les konsoller). The Getaway er det siste spillet i rekken av eminente action titler i 2002. Spillet bærer sterkt preg av å være inspirert av engelske filmskatter som Get Carter og Snatch, i tillegg til at selve interfacet i spillet er meget filmisk da det det blottet for de vanlige boksene som viser hvor mye liv og ammo du har igjen osv. Marc Hammond er en "tørrlagt" kriminell, men Charlie Jolson har andre planer for ham. Jolsons bande dreper Hammonds kone og kidnapper sønnen hans. Deretter er det opp til Hammond å begå en rekke sevmordsoppdrag på Jolsons kommado, hvis han vil se igjen sin sønn i live. Dermed er action omeletten i panna, men det er flere egg som må knuses før den er ferdig.

Unik opplevelse
The Getaway er utvilsomt Sonys mest ambisiøse spill til dags dato. Vi har ventet i mer enn fire år på Team Sohos arbeid med å gjenskape mer enn 40 kvadratkilometer av Londons mange gater, og endelig sitter vi med det endelige resultatet. Det er tydelig at utviklerne har jobbet både hardt og lenge med denne ytterst detaljerte og til tider ufrivillig kompliserte tittelen. Resultatet er en eneståede filmisk fortelling, med meget imponerende grafikk og ikke minst en vanvittig bra lydside. Det er Londons hardbarka kriminelle undergrunn som står i sentrum, og det er din oppgave å gjøre det beste ut av situasjonen

The Getaway skiller seg ganske mye fra andre sammenlignbare titler, da all handling og action er drevet av spillets historie. Mens f.eks. Vice City drives av enorm frihet og muligheten for utforskning, trekkes spilleren nærmest etter håret gjennom The Getaways lumske miljøer. Dette er for all del ingen svakhet, siden det er er nettopp dette som fengsler spilleren og gir spillet den intensiteten det har. Etter å ha hærpet, lemlestet og myrdet med Marc Hammond, vil spilleren etterhvert overgå til rollen som den noe egenartede politimannen Frank Carter. Gjennom 24 oppdrag tvinges gameren til å angripe fangetransporter, snike seg inn på en politistasjon, utrydde narkokarteller og masse annen grufull moro.

Ikke bare fryd og gammen...
Til tross for alle lovordene, er ikke alt som det burde vært i The Getaway. Spillets største problem er utvilsomt siktesystemet. Denne delen virker meget uferdig og lite balansert. Man kan også velge å sikte manuelt, men det er temmelig vanskelig å oppnå den nødvendige nøyaktigheten for å lykkes med dette. Hovedproblemet er at siktet som regel ikke sikter på den nærmeste trusselen i scenariet, men derimot plukker seg ut et mål nærmest på måfå. Dette resulterer i at du må spille de samme brette igjen og igjen, for å planlegge og lære deg nøyaktig hvor du må/bør stå og bevege deg for å plaffe deg effektivt gjennom brettene. I et spill som Splinter Cell er dette en del av gameplayer, men i et spill som The Getaway er dette bare frustrerende. Det er riktig nok en ganske liten del av spillet, men det er en meget viktig del.

Utviklerne har også valgt å bruke den samme knappen til forskjellige manøvre og ofte vil du f.eks. ende opp med å ta et gissel, når du egentlig ville slå en kollebøtte for å dodge noen kilo flygende bly. I tillegg er heller ikke kameraføringen særlig tilfredsstillende. Du kan ikke styre kameraet selv og de valgene datamaskinen gjør er både trege og slett ikke de du er ute etter for å få oversikt. Dette kombinert med siktesystemet, utgjør spillets største svakhet. At Team Soho ikke har klart å realisere disse elementene på en mer elegant måte er veldig synd. Det er visstnok grafikkmotoren som skaper disse problemene, så de har åpenlyst hatt valget mellom å stille med et problematisk men vakkert spill, eller å bruke ytterligere et par år på å finne ut av problemene. Når alt kommer til stykket må jeg vel innrømme at jeg er glad for at de slapp spillet, til tross for disse svakhetene.

...men, det er jo så fett allikevel!
Et annet viktig element i spillet, er selvfølgelig bilene og villmannskjøringen gjennom Londons traffikerte gater. Som i GTA spillene kan du stjele samtlige kjøretøyer, så sant de står i ro. Bilene er nydelig laget og du vet det er en Audi TT som står og frister i lyskrysset. I tillegg til den realistiske overflaten på bilene, har utviklerne også klart å implementere forskjellige kjøreegenskaper i de forskjellige modellene. Meget imponerende. Det er enn sann fryd å fleske ned enveiskjørte gater, i feil retning og hærpe kjøretøyene. Bilene ødelegges hvis du krasjer mye og de vil til slutt bryte sammen og eksplodere. Noen oppdrag krever at du f.eks. bruker bilen som rambukk, så hva er vel fetere ennå knuse en fangetransport med en velkjent rød dobbeldekker buss? Londons gater er selvfølgelig også fylt av fotgjengere og i stressa situasjoner med både morderiske kriminelle og snuten i hælene, er fortauet en yndet fluktrute. Dette fører naturligvis til en del ulykkelige fotgjengeres alt for tidlige bortgang, men det finnes tydeligvis også mange spøkelser i london, som du kan kjøre rett igjennom, uten at de tar skade av det. Men, igjen, dette er et kjent problem i andre spill også og utgjør ikke noe større problem med opplevelsen.

Hoveddelen av spillet er selvfølgelig selve action-delen. Som en blanding av Metal Gear Solid og Headhunter utstyres spilleren med en rekke våpen (en pistol i begynnelsen, men du finner flere etterhvert) og en rekke forskjellige bevegelsesmuligheter. Man kan klemme seg opp mot veggen, slå kollebøtter og knekke nakken på uoppmerksomme vakter. Grafikken er upåklagelig og med en nærmest sykelig detaljert modell av London som bakgrunn for utskeielsene, lar vi oss imponere. De oppdragene hvor du skal snike deg rundt er derimot temmelig simple å gjennomføre, da du må inn i fiendens synsfelt for å bli oppdaget. Det virker rett og slett som om lyd ikke har noe med saken å gjøre. Litt skuffende, men det er igjen grei avveksling fra de oppdragene som krever et titalls forsøk på å gjennomføres.

Er det verdt pengene?
Til tross for problemene er The Getaway et glimrende spill. Dialogen er overbevisende, provoserende og autentisk. Historien er gripende og grafikken er til tider helt enestående. Frustrasjonsfaktoren er høy, men når alt kommer til stykket er det nesten umulig å slutte å spille. Du må jo bare se hva neste oppdarg har å by på...

The Getaway ender opp som en vanvittig flott, men også feilbefengt opplevelse, som krever mye av gameren. Slik det er nå, er det absolutt verdt å stifte bekjentskap med, men dessverre oppnår det ikke den klassikerstatusen som det kunne ha gjort seg fortjent til. Til det har det alt for mange og graverende feil og mangler. Du er advart, men du vil sikkert også sitte klistret foran skjermen i romjulen, hvis denne pakka ligger under treet i år. Et godt råd på veien: Tålmodighet er en dyd...