Peter Jackson endte altså opp med å regissere nok en filmatisering av J. R. R. Tolkiens bøker, og det var antageligvis det beste som kunne skje. Hans arbeid med Ringenes Herre var upåklagelig (selv om noen klaget), og det er ingen tvil om at Hobbiten også treffer blink.
Det er også denne gangen snakk om en reise, men sammensetningen av deltakere er noe annerledes: En trollmann, 13 dverger med en tronarving i spissen og en motvillig innbruddstyv i hobbiten Bilbos skikkelse. Det er Bilbos motvillighet som står for mye av temaet i den første delen av de tre filmene som etter hvert skal dekke hele boken. Han ser ikke på seg selv som en helt eller en kriger, men tiden vil vise at det bor mer i den lille hobbiten enn man kan se med det blotte øye (sorry, jeg klarte ikke å dy meg).
Den første filmen tar for seg de seks første kapitlene i boka, og den er grundig. Veldig grundig. Mange av forfatterens betraktinger er flettet inn i dialogen, og veldig lite er utelatt. Det at materialomfanget er vesentlig mindre innebærer at filmtitteren får en god innføring i universet - det hele ender opp som en rik opplevelse. Skaperne av filmen har i tillegg skrevet inn et helt nytt historieelement som har en heldig dramaturgisk effekt - uten at jeg ønsker å røpe noe mer.
Dialogen er forøvrig glimrende fremført. Dvergenes personlighet kommer tydelig frem, og det er forholdsvis enkelt å skille de 13 fra hverandre. Gandalf viser også en mye mer sårbar side av seg selv, noe som gir et større innblikk enn vi fikk i Ringenes Herre.
Det skal sies at det er mye dramatikk i filmen, og snaue tre timer raser avsted mens sverd klinger, orker skriker og dverger brøler. Men med tanke på hvor handling som finnes i den lille boken, så kommer ikke dette som noen overraskelse. Dessuten er det underholdende. Alt er storslått. Enten det er kampene, naturbildene, kostymene eller spesialeffektene. Det er en herlig visuell opplevelse.
Det eneste som skurrer litt på det visuelle, er det nye formatet med 48 bilder i sekundet. Dette er dobbelt så mye som vanlig film, og har til hensikt å gjøre bildet mer levende. Jeg liker det ikke - i hvert fall ikke ennå. Jeg har en mistanke om at det kun krever litt tilvenning før jeg innser kvaliteten. Foreløpig gir det meg en følelse av å se en rekonstruksjon på Discovery Channel i mange av nærbildene. I landskapsbildene derimot kommer formatet til sin rett, og Midgaard er noe av det vakreste som noen gang har blitt festet til film.
Mye av musikken går igjen fra Ringenes Herre-trilogien. Det er pussig fordi nettopp den musikken var på mange måter lydsporet til en historie, mens nå er den i stedet med på å sette stemningen til et helt univers.
Den første delen av trilogien om Hobbiten er en herlig filmopplevelse, enten du har lest boken ti ganger eller ikke kjenner til historien i det hele tatt. Det er vakkert og storslått, dramatisk og rørende, og ikke minst fullspekket med godt koreograferte kampscener. Årets mest etterlengtede kinofilm skuffer ikke, den imponerer.